Gratulerer med 22års dagen...

Som kanskje mange av dere vet, skulle Benjamin vært 22år idag. Og det er faktisk hele 7år siden alt det grusomme skjedde! 

Benjamin kom til verden den 18.okt 1987. Han var en stygg baby fordi han hadde liggi og stanget og ikke kommet ut med engang. Dette resulterte til et hakk ved hver tinning. Min mor og far ble veldig glad i den lille sønnen sin likevel. Den lille gutten utviklet seg og ble en søt liten fyr, da han var hele 3 år fikk han en liten søster. Ingen kunne få et større smil på den lille jenta, enn Benjamin. Fra første stund var gode venner og avhengig av hverandre. 

Den lille gutten ble skoleklar. Språket var riktig nok ikke helt på plass, så det ble nok noen turer til logoped. Men sta som gutten var klarte han jammen å si r og alle de andre vanskelige bokstavene etterhvert. 

Som skolegutt var det mange av kameratene hans som spilte fotball, det endte med Benjamin med å. Og laget ble Ivrig. Den lille søstra hans kjedet vettet av seg på kampene hun måtte være med på og rullet ned bakkene på Bibo sikkert 100ganger. 

Ettersom gutten ble eldre og fotballen mer seriøs fant Benjamin ut at det gadd han ikke lenger. 

Han hadde nå bare keyboardet. Der han var veldig flink. Den lille søsteren så opp til sin bror og ville også spille. Men etter at hun hadde sliti med sine keyboard lekser og ikke hadde mer tålmodighet igjen. Skulle Benjamin bare slappe av med keyboardet og spilte 10ganger så mer vanskelige sanger enn sin kjære søster, uten problemer. Da var det nok for søstra, og Benjamin slapp å vente på tur på keyboardet. 

Benjamin trommet på alt! Flasker, bord, mennesker, stoler, tannbørsten osv osv. Han ønsket seg med andre ord sårt et trommesett. Desverre ble de ønskene aldri oppfylt, og talentene hans der ble aldri vist.

Men i tilegg til keyboardet og tennisen. Var denne gutten en fisker. Han var glad i natur og fiske. Pappa og Benjamin var stadig på timeslange fisketurer. Og begynte etterhvert å ha sine interne fiske konkuranser. Omågjøre å få flest fisk innenfor en tidsperiode. 

 

Gutten ble stor og begynte på ungdomskolen. Der ble han kjent med Glenn og Kjell Anton. De fikk han med i tennis miljøet. Noe Benjamin stortrivdes med. Flink var han også. 

Benjamin hadde endelig funnet ut hva han ville bli når han ble stor. Han skulle bli brannmann han. For han måtte ha en jobb, der han kunne  hjelpe andre. 

Benjamin var blitt en kjekk fyr med masse venner. Plutselig en dag forsvant han fra denne jord, og det ble en stapp full kirke for å si hade til han. En gutt som betydde så mye for så mange. 

Logisk nok betydde Benjamin mye for meg. Han var mitt alt. Jeg så opp til han fra jeg ble født. Ingen fikk meg til å smile som han. Var jeg så fra meg at jeg kastet ting etter foreldrene mine, når de prøvde å snakke med meg. Så sendte de inn Benjamin og alt ordnet seg. 

Jeg husker alle gangene jeg, som vanlig våknet tidlig og gikk opp til min storebror. Han ville sove mer, så han bare åpnet dyna, og lot meg sove ved siden av han. Jeg husker gleden de gangene jeg ikke vekte han og hørte den høye trance musikken. Da kunne jeg endelig gå inn dit og få han ned til å se på tv med meg. 

Jeg husker:

Alle omågjøre å spille høyest musikk konkuransene våre. 

De unødvendige kranglene våre.

De gangene storebror passet på så jeg ikke ble banket, pga den frekke kjeften min.

De gangene jeg var lei meg og Benjamin fikk meg glad igjen. 

Alle vannkrigene våre.

De varme smilene og godheten. 

Han var bare best. Og jeg vet det er mange som savner han.

Jeg elsker deg Benjamin og kommer aldri til å glemme deg. Du kommer alltid til å være en stor del av meg. Skulle ønske du fortsatt kunne være en del av min hverdag... 

Helt til slutt i mitt innlegg om Benjamin vil jeg legge til noe min tante har skrevet til han.

Hvordan tingene tok det

Rackertenes nett av nylon mistet med ett all spenst.Ballen lå slapp, uten sprett.

Bilbladenes skinnende drømmer ble matte i lakken. 

I keyboardet bare triste toner igjen.

På fiskestanga gikk bare snøret i ball. Krokene ble sløve. 

Inn i datamaskinen snek et ukjent virus seg. Systemene gikk i stå, og spillenes små figurer kunne ikke røre seg. 

Colaen ville ikke bruse. Chipsen ble myk, uten smak. 

Gensere og bukser i skapet mistet sin fasong. 

Mopeden ville bare hoste. 

På Meny sank maten sammen i eskene og ville ikke opp i hyllene. 

I lærebøkene i ranselen falt ordene fra hverandre, på sidene stod det bare meningsløsheter igjen. 

Selv vaskemaskinens trommel følte seg tom av mangel på gutteklær. 

En seng med mørkeblått laken knirket og krympet seg. 

Morfars båt gynget sørgmodig, og mellom mormors garn gnisset pinnene og gråt. På hytta til Thor og Åse knaket plankene klagende.

I det gulbrune huset i Ekornstien raste en hel vegg ut. Det lille, hvite på Grøstad sèg sammen i sorg.

Midt i en varm augustdag blåste det kaldt.

Hvordan menneskene tok det fantes det ingen ord eller bilder for.

Linda Mathisen