Glede over andres ulykke...

Min kjære Line postet en artikkel fra VG på facebook veggen min. Den var om at folk i Robinsonekspedisjonen nå evakueres fra øya de er på, grunnet dengue feber!

Skal være helt ærlig å innrrømme at det dukket opp et bredt smil om munnen min, mens jeg leste. Kanskje folk lærer sykdommen å kjenne, så man faktisk kan få litt informasjon når en stikker til legen. Og kanskje noen smarte folk der ute, kan finne ut noe som denguemyggen ikke liker. Så slike som meg kan ferdes trygt i dengue land igjen. Det hadde vært herlig!

http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10007164

Å falle er no alle gjør, før de lærer å fly!

Igår hadde jeg en dårlig dag. Alt var igrunn feil, det regna, kroppen ville ikke høre og jeg endte opp med å bare sitte og tenke. Og det er sjeldent noe lurt. MEN! Så fikk jeg en melding fra Betina om at det var fritrening kl 20. Så da var det bare å tvinge seg opp av senga. Hadde igrunn også lovet pappa og hente han på Scania...

Hvertfall! Var faktisk ganske spent da jeg pakket sekken, fikk hundene i bilen og satte av sted mot min kjære hunde hytta. Kom til hytta, og der var det ikke mange og enda værre ingen kjente. Men Birgitte og Betina kom etterhvert. Helt sykt deilig å komme tilbake på agilitybanen! Da forsvant alt det tunge fra tidligere på dagen. Denguen er ikke overbegeistret for treningen, men det for så være..

Idag har jeg igrunn bare nytt livet. Kost meg med verdens beste hunder, sett på paradise og ikke minst kost meg ute. Solseng, skjermet hage, sol og frappé er ikke feil!

Nå skal min kjære mor og jeg se på Alexx Alexander på norske talenter!

Gratulerer Betina, som henter lille Mina hos Yvonne idag!

Photoshoots baby...

Jess, dagen begynte med at jeg ble vekt av en melding fra søte Cor. Hun hadde nemlig funnet ut at hun ville ta sol kl 7 om morgnen. Helt normalt, søtt... En time etterpå banker Therese hardt på døra mi og forteller at jeg må stå opp og vaske. Og deretter kom Camilla og gjorde det samme, for å informere om at jeg hadde internatvask. Fint at folk verken har funnet ut at jeg ikke skal bli vekt eller er sykemeldt.

Ganske irritert fant jeg læreren som hadde satt meg opp på vask. Og hun begynte faktisk bare å le av meg. Greit forbanna gikk jeg tilbake til rommet mitt og la meg på senga, med sangen til Ida på dataen. Heldigvis kom læreren til meg under morgensamlingen og unskyldte seg. Hun forstod etterhvert at jeg ikke ville risikere å slite meg ut og ende opp på sykehuset. Så takk for det!

I timen skulle jeg redigere bilder og finne bilder til porteføljen. Det er jo nesten ingenting igjen av året! Jeg fant kanskje 5 bilder, så må nok sette meg selv litt igang. Vil jo ikke ha en ekstremt dårlig portefølje!! Jaja.. Noen jobber hvertfall bra. Har vært modell for Jenny og venter på stå modell for Roza:)

Jeg er Jenny's porteføljeslut, så sjekk ut www.jennyskibenes.com !

Idag har det seg slik at min lille, herlige og søte kusine er 18år. Håper hun har hatt en herlig dag og at helgen blir enda bedre. Gla i deg, frøken!

Cisca<3

Også gleder jeg meg maks til gutten til Maria og Johan bestemmer seg for å komme ut! Det er rett rundt hjørnet, og da er det, hei tante Sus! =D

Livet er herlig!

Nå begynner ting å falle litt på plass for min del. Lykken har tatt seg en tur og funnet meg! Det hele startet med at Steffen har vært i Barcelona og kjøpt Happy Hippo til meg! For dere som ikke vet det, så er det verdens beste sjokolade. Og den går det så klart ikke å få tak i Norge.. Deretter ble russebilen solgt, noe som er litt trist, men betyr penger. Noe jeg hvertfall trenger! Men ikke nok med det..

Da jeg var hjemme, skulle jeg sende inn skademeldingen til forsikringselskapet. Nei jeg har ikke fått gjort det ennå. Ja, jeg vet det er 4mnd siden jeg ble syk. Men poenget mitt er det, at jeg fant ikke konvolutten med alle papirene i. Mamma, som fikser alt for meg, ringte til timeekspressen, og konvolutten ligger i Kongsvinger og blir sendt til Ekornstien. Jippi, livet er herlig dere, når det går riktig vei.

Idag har jeg tilogmed tvingt meg selv til å være med å gå en tur. Det resulterte såklart i hodepine etterpå, men jeg har hvertfall fått gjort noe med gode venner:)

Men neida, jeg er ikke ferdig med å fortelle hvor fantastisk jeg har det. For Jenny har nemlig vært i Sverige idag. Og hva betyr det? Jo, film og godteri på meg..

Peace out!

Bittersweet...

Er en stund siden jeg har skrevet noe nå. Men har vel igrunn ikke skjedd de heeeelt store tingene.. Eller jo, det har det! Jeg har nemlig endelig fått min ghd precious. Den er vakker. Det tok så lang tid før den kom, at jeg begynte å bli redd for at jeg var blitt svindlet, men DET var jeg heldigvis ikke=D

Ellers er vel helsen på bedringens vei, men kroppen vet å straffe meg om jeg ikke følger dens tempo. Irriterende.. Vi var på et samfunnshus på lørdagen, der ble det mange photoshoots, det var meget festlig! Men jeg soner nå min straff så har hatt ganske mange timer i min seng etterpå.. 

Aking+Dengue feber = Legebesøk...

Torsdag hadde vi akedag! Det var kjempegøy helt til det ble kjempekaldt. Vi grillet pølser på bål og akte på søppelsekker. Etter en lang dag, for et slitent menneske som meg, endte det med kjempe vondt i hode og lys skyhet. Jippi! Det ble med andre ord en tidlig kveld på meg.

Henriette og Dan

Koselig!

Fredagen kom og jeg håpet å være frisk som en gullfisk. Men neida, kroppen var helt visen og hodet gjorde  jammen vondt det også. Therese tok turen innom rommet mitt og informerte om en fyr som skulle snakke om hvordan det er å være fotograf og sånn. Noe jeg ville få med meg. Jeg kom meg til hovedbygget, hetta på genseren min kom fort over øynene og jeg fant ut at solbriller kanskje hadde vært en god idee. Så der satt jeg i et helt mørkt rom med solbriller på. Haha, føler meg så smart om dagen! Den bekymra Jenny mendte jeg måtte komme meg til legen, og etter en samtale med mamma på telefonen, ble det slik. Legen var kul, og hadde faktisk hørt om sykdommen min før. Wow! Og det viser seg visst at dengue feber, kan føre til hjernehinnebetennelse, bare foresaket av virus eller noe. Så nå føler jeg meg helt fantastisk heldig som har fått denne sykdommen som kan føre til så mange andre sykdommer.. Han kunne også informere om at hvis jeg får denne flotte sykdommen igjen, kan visst blodårene mine sprekke. Så da kommer jeg til å spy og drite blod, pluss at det trenger seg gjennom huden min. Heldig? Jeg som vil ut med leger uten grenser eller røde kors. Jaja, får nok sjekke opp dette nøye en dag.

Jenny og jeg dro nå til butikken etter legebesøket, så jeg kunne få meg noe Haribo, som er mitt dengue godteri. Og Hilde måtte ha cola, siden hun hadde spydd hele natten.

Så dagene mine tilbringer jeg mest i senga, med lydbok på. Eller ser film med solbriller. Fikk en sykemelding fra legen om at jeg må ta ting helt med ro, og en trussel om at hvis jeg aker igjen i den nærmeste tiden, stikker han pennen sin i øye mitt. Haha..
Men siden jeg begynner å føle meg bedre, regner og håper jeg på å slippe fler sykehusbesøk:)

When you smile at me, it's so bittersweet..

Da var det blitt 2010, og min juleferie er snart slutt. Så da tenkte jeg og oppsumere litt av hva som har skjedd i min jul..

Tirsdag - Som mange vet har denne hyggelige sykdommen min ødelagt håret mitt. Så nå har jeg klippet det kort. Eller kort for meg da, som alltid har hatt langt hår.. Deretter kom Corina tur og vi dro til Nicklas.

Onsdag - Mamma hadde fri, og det var tid for fôr kjøping og shopping. Hundene skal nemlig begynne på Norwegian Polar, fordi jeg ikke er helt fornøyd med det fôret de nå har brukt en stund. Pelsen ser ikke ut..
Etter å ha kjøpt mat til dyra dro vi inn til Tønsberg og fikk kjøpt et kompaktkamera til mamma. Fornøyde med handelen dro vi til Stig, Veronika og Aleah Martine:)
På kvelden kom Thomas og vi lekte og hadde det gøy...

Torsdag - Dette er nyttårsaften. Hunder skulle tures og jeg skulle fikses. Mamma hadde vært så snill, og sagt at hun kunne ha begge hundene idag. Snille snille mamma! Da det begynte å bli kvelden kjørte mamma meg til Ida og Victor. Der spiste vi god mat og koste oss. Så skjedde det litt teite ting, før Ida, Victor og jeg endte opp på brygga. Ida og Victor forsvant hjem igjen, siden Ida hadde glemt legg, og jeg fant Morten og Jens. Det var jo hyggelig:) Klokken ble over 2 og jeg stod i kebab kø, der møtte jeg Sigurd og folk. Stas, for jeg fikk maten min først! Og den ble spist i mamma sin bil på vei hjem. Orker visst ikke den helt store feiringa med å være oppe til langt utover neste morgen.

Fredag - Maks sliten etter dagen før og endte opp i pysjen hele dagen..

Lørdag - Tok turen til mormor og morfar. Jeg har jo fortsatt julegaver som skal leveres, siden de ikke dukket opp til julaften. Der fikk vi god mat og koset oss.
Vi kom oss hjem igjen og skulle gå tur med hundene, jeg stresset litt pga lyset. For jeg ville jo selfølgelig ta bilder. Vi hentet Ruffy hos Lars Petter og trasket ned til skolen der vi kunne slippe hundene. Iskalde kom vi oss hjem igjen. Etter noen timer med avslapping, dro jeg til byen og møtte Elisabeth. Det ble en kaffe på meg og en øl på henne, før vi dro videre til Kjær. Der var det mange hyggelige folk, og vi koset oss. Da de skulle på byen, dro vi til Standard og møtte Ken og Daniel. Det var hyggelig:)

Moffen..

Ruffy

Ida og Charlotte

Daniel

Nå er sødagen her, og jeg reiser hjem til Bjerkely igjen imorgen. Så nå er det bare å pakke masse, komme seg til folk som ennå ikke har fått julegaven sin, og prøve og ikke slite meg ut, i mitt eget stress.. 

I wish you a merry christmas...

De siste dagene har gått til mye julestress. Selv er jeg ikke super fan av julen, men regner med det skal bli koselig når kvelden kommer.

Hvertfall, mandag var jeg hos osteopat, som dempet meg. For sykdommen har gjort at kroppen stresser eller noe. Maks sliten, møtte jeg elisabeth. Vi dro til byen. Jeg måtte nemlig ha en kjole og noen nye pumps. Midt i shoppingen, tok med oss en kaffe og dro til mølla. Der lagde vi julekort og jeg fikk slappet litt av, så jeg ikke skulle falle i bakken.
Fornøyde med julekortene eller kortet for min del, tok vi turen tilbake til byen. Der fikk jeg brukt nok penger. Endte opp med 2 par pumps, en rød kjole, noen hårbånd, neglakker og ja.
Glad og fornøyd dro jeg hjem, endte så klart opp i sofaen, for nå var min kvote på krefter brukt opp.
Mormor og morfar kom med juletre.

Tirsdag, bittelillejulaften sniker seg inn. Og denne dagen er det legen som står for tur. En blodprøve og en MRSA test. Det tok ca en time, pga venting. Venterommet var jo fullt av disse svinevaksine menneskene. Endelig kom jeg meg vekk med en vond arm, siden damen ikke klarte å treffe blodåra mi på første forsøk. Jeg satte nesa mot Tønsberg for å hente Elisabeth, og vi skulle være nisser og levere gaver til Søstern og bestemoren hennes. På vei hjem, holdt jeg på å ta livet av oss, ved å ikke se et vikepliktskilt, ellers kjørte vi oss faktisk litt vill i Horten. Og vips så var vi hjemme!

Lillejulaften kom. Jeg hadde tydeligvis gjort litt for mye de siste dagene, og våknet opp i maks dårlig humør og null energi. Mamma begynte å bake havreflarn, som jeg skal gi bort. Jeg la dem nå hvertfall ut på brettet, så det er jeg som har bakt:p Så måtte jeg skynde meg på jobb, pakket med meg strikketøy og klementiner og dro av sted. Rolig dag på jobb, med en beboer. Men var så flink at jeg vasket fellesen og gjorde andre hus ting som må gjøres.

Noen tar hvertfall julestresset med ro!

Nå må jeg ut å hente posten, håper julegavene er kommet! Så må jeg måke snø og kjøre ting rundt.

God jul!

Rødekors...

Ja, det har vel ikke skjedd så mye siden sist. Jeg har fått vært på butikken å brukt masse penger på mat, som jeg ikke får her på skolen. Blant annet saft, for da har jeg noe å svelge ned den ekle noni juicen, jeg fikk av min kjære mamma 2. Så nå skal jeg nok bli frisk!























Mer info om vidunder juicen, kan du lese her 

Idag har jeg ligget i sengen mesteparten av dagen. Våknet av meg selv eller av vekkeklokka til Jenny, det er jeg litt usikker på. Ja, det er lytt her. Men klokka var hvertfall 08:10, så jeg kunne fint rekke morgensamlingen. Men hovedbygget var uoverkommelig langt borte. Følte nesten at jeg var tilbake i Bangladesh. MEN det er jeg heldigvis ikke, så jeg hørte ferdig Luftslottet som sprengtes av Stieg Larsson. Og begynte på Evighetens kyss (Twilight). Den boka er virkelig fasinerende. Blir misunnelig på forelskelsen hennes. Men hvem gjør ikke det? Pappa og Corina ringte, så pratet litt med dem. Pappa har kjøpt seg en ny bil. Eller ny for han hvertfall. Så det kan jo bli spennende. Den har 4hjulstrekk, så da kommer han vel opp den bratte bakken til vinteren:)



Rødekors skulle komme å prate på skolen idag. Det endte med en ny glød for leger uten grenser saken min, som jeg mistet litt i Bangla. Og ikke minst er jeg nå blitt medlem av Røde kors, noe jeg faktisk har tenkt på lenge. Så mine penger går logisk nok til nødhjelp, siden det er det jeg vil jobbe med selv endag, om ting går som jeg har planlagt nå.

Den fantastiske tskjorta jeg fikk for å være røde kors medlem

Som dere sikkert har fått med dere, er det fredspris utdeling til Obama i Oslo imorgen. Og dit skal klassen min og jeg imorgen! Endelig litt andre mennesker og butikker. Kameraet er pakket og en foto story skal lages. Så ønsk meg lykke til, så jeg ikke blir alt for sliten.

Afrika seminar og juleverksted...

Idag hadde vi så mye som et Afrika seminar. Det kom 3 afrikanere og en dame som det virket som skulle ønske hun var afrikansk. De skulle lære oss å danse, spille på trommer og synge. For min del endte jeg opp som fotograf, da jeg ikke orker de store anstrengelser.
Jeg tror kanskje bare jeg vil si at bilder sier mer enn ord, så derfor slenger jeg ut noen.

Markus og Pål er engasjerte

Therese

Torleif overasket med imponerende moves.

Mama Roza!

Eirik og Torleif slik vi pleier å se dem.

Guro og Silje

Roza og Sondre

Etter Afrika seminaret ble det klart for å lage jul på Bjerkely. Julemusikken ble satt på og det ble laget julepynt og pepperkaker.

Ivar hjelper oss til å flette stjerner

Det var faktisk ikke så lett.

Så jeg ga opp, men noen var flinke og fikk fine stjerner.

God Jul!

Take it easy...

Idag våknet jeg med skikkelig hodepine. Men tenkte det var lurt å få meg seg noe av det som skjedde på skolen. Så jeg kom meg opp av senga, spiste litt av godteriet jeg fikk av mormor og morfar igår, og fikk på meg noen klær. Var på hovedbygget etter lunsj, og det jeg fikk med meg av skole var evaluering av Bangladesh turen. For min del hadde jeg ikke stort å si, siden jeg likevel bare lå i en seng. 

Skoledagen ble ferdig og jeg kom meg tilbake til rommet mitt med popcorn og Gossip girl. Midt i min andre episode fikk jeg melding av Roza, for vi skulle ha en photoshoot. Og det skulle jeg klare å orke. Roza stæsjet meg opp med klær og sminke, før vi gikk ut. Det var greit kaldt, men jada mamma, jeg tok en varm dusj etterpå og passet på å ikke gå kald. Så jeg skal nok ikke bli syk. Skal legge ut noen bilder siden, men de er ikke ferdig redigert og slikt. 

Etter gode varme dusjen, gikk tok jeg med meg macen og gikk til hovedbygget. Mens jeg satt der, kom jeg på at studio bildene vi tok på familiedagen måtte vel ha blitt ferdige. Og det var de, men må si jeg ble en tanke skuffa da fotografen (som er en lærer) hadde klart å ta masse ufokuserte bilder. Men får prøve å gjøre det beste ut av det..

Toeren kalte. Nå skulle Hilde og jeg se film. Hilde hadde masse godteri, så det passet jo meg perfekt. Filmen var helt grei. Jeg holdt på å sovne på slutten, selvfølgelig. 

Nå er jeg tilbake på rommet mitt. Skulle egentlig rydde her idag, for å rydde før man drar på tur, har ikke Sus skjønt. Men imorgen er det fredag, og det er sikkert en fin rydde dag. Men det jeg har fått gjort, er å henge opp pakke kalenderen fra mamma:) 

Ellers har jeg fått Bad Romance av Lady Gaga. Det kan vel ha noe med at jeg har vært mye med Cor. Også har Thomas hatt matte eksamen idag. Så jeg krysser det som kan krysses for at det har gått bra:) 

Men nå er det natt.. 

Hurra for meg!

Det hadde seg nå slik at jeg ble et år eldre i Bangladesh. Det ble feiret litt der borte med kake og random ting. Men en bursdag trenger familie.. 

I Bangla med den tøffe pingvin gaven!

Foto: Jenny Skibenes

Derfor ble det bestemt at fredag 27 skulle min kjære familie komme. Og jeg klarte nesten ikke vente. Menneskene som hadde tenkt på meg, mens jeg lå for døden (?) i Bangla. De som ville betale meg hjem og var redd for meg. Men alt ordnet seg og nå var jeg klar til å gi dem alle en stor klem! 

Jeg skulle få slå i hjel litt tid med å dra til Tønsberg, til osteopaten og se om han kunne gjøre meg noe friskere. Han, som resten av helse folk i Norge visste ikke stort om sykdommen, men jeg hadde noen nerver som trang og roes ned, etter infeksjonen. Så det ble gjort og jeg fikk en ny time. Maks sliten, satte jeg nesa hjemover igjen, og stoppet på Revetal for å si hei til min kjære far. Som jeg også hadde savnet lenge. Det var godt å få en god stor klem og et glass iste. Jeg kom meg videre, pappa stressa værre for han driver å flytter. Og det kan ta på. Men bare han blir ferdig tenker jeg han kommer til å kose seg i det nye huset, med alt for mange rom. 

Kl ble endelig 17 og folk begynte å komme. Det ble fullt hus og masse prat. Kjempe koselig. Men jeg ble ekstremt sliten, så da gjestene hadde reist, tok det ikke så lang tid før jeg lå og sov. Stakar Eline som skulle overnatte.

Men jeg hadde nå endelig fått bursdagen jeg hadde gledet meg til:)

 

Home sweet home..

Etter en lang flyreise begynte vi endelig å nærme oss Norge. Der mamma, pappa, besteforeldre, hundene og haribo befinner seg. Etter 2 lange flyreiser på 6 og 7 timer var vi endelig i London. Her var det kaldt, men med starbucks, boots apotek og en ikke Bangla lukt var det helt herlig. Jeg fikk med meg Torleif for å kjøpe godteri jeg hadde syti om i snart 4 uker. Og godteri ble det på meg! 

Vi kom oss på SAS flyet. Det viste seg og skulle bli en meget kaldt reise. Heldigvis hadde jeg både iPod og gameboy, så det ordnet seg, og plutselig var vi i landet jeg hadde savnet så lenge! Vi kom oss ut av flyet og et lite sekund lurte jeg på hva jeg hadde savnet, for i Norge var det iskaldt! Men vi kom oss til taxfreen og der stod haribo godteriet og ropte på meg. Det ble litt godteri (som jeg også hadde savnet i en evighet), litt vin og røyk til min far. Så fant vi kofferten, som heldigvis hadde kommet seg fram, deretter var det gjennom tollen og så gi mamma en stor klem! Det er personen jeg hadde savnet da jeg lå syk og personen som virkelig jobbet for å få meg hjem. Vi sa hade til de søte Bjerkely menneskene og kom oss inn i super lagunaen. Roza satt på til drammen, og på veien måtte vi såklart stoppe på en bensinstasjon og kjøpe en korv. For gris har vi ikke spist på evigheter..

Vel hjemme etter å kjørt smertefritt på en vei uten rykk og napp og masse tuting, kom vi hjem til hundene mine. Det ble felt noen tårer i den gledlige gjenforeningen. Deretter måtte jeg vise mamma alt jeg hadde fått kjøpt. Spise godteri og drikke julebrus og tropo! Vi satt oppe til kl ble 4 før vi fant ut at det var på tide å komme seg i seng. Den følelsen av å legge seg i min myke seng, med en tykk dyne og en fantastisk pute og to hunder var helt ubeskrivelig. Og jeg hadde en virkelig fin natt, før jeg våknet 05:30. 

Torsdag: 

Gikk til å nyte livet. Har vel ikke tall på hvor mange ganger jeg fortalte hvor godt det var å være hjemme igjen. Mamma lagde en god frokost før det var tid for å møte en norsk lege. Vi venta på venterommet en stund, før vi kom inn, og da vi kom inn hadde ikke legen enkli så mye fornuftig å si. For leger i Norge vet ingenting om dengu feber. Men det hun visste var at jeg kommer til å være sliten lenge og at jeg må ta livet med ro. Og det kan jeg sikkert klare. Selv om jeg faktisk hadde lyst til å gå noen timer i skogen med hundene. Men det får vi ta til jul. For da må jeg vel være frisk vel? Det er det ingen som vet. 

Jeg tok nå hvertfall enda en blodprøve, som ikke gjorde vondt i det hele tatt. Kanskje Banglaland har herda meg? Ikke godt å si. Men blodprøver er hvertfall ikke skummelt lenger, eller ikke sååå skummelt. 

slottsfjell festivalen 09

Endelig ferdig hos legen, tok jeg turen til byen med Elisabeth. Da jeg skulle parkere møtte jeg Cor og Ida. Cor hadde nettopp hatt norsk muntlig eksamen og fått 4! Er så stolt! Visste du kunne greie det, kjære. De hadde allerede vært ute å feira, så Elisabeth og jeg dro på brygga alene. Der ble det Cola og clubsandwich, og til min store fortvilelse har magen min blitt en del mindre på å ikke spise på en uke, så jeg orket bare halvparten.. Menmen. Sånn kan det gikk.. 

Vi gikk litt i byen, før jeg måtte se på den nye leiligheten. Den var liten og fin, kan nok få noen gode stunder der også, som i moloveien. Selvom jeg kommer til å savne den korte veien til stranda til sommeren.. 

Jeg kom meg hjem igjen, satt på en film med mor og sovna kl 19. 

Dengue feber...

Da er min tid i Bangladesh straks over. Endelig? Ja, jeg vil tørre å påstå det. Asia turen ble virkelig ikke som jeg hadde tenkt på forhånd, overhode! 1Mnd skulle gå fint, jeg skulle lære masse om både foto og kultur. Alle medisiner var pakket, så syk, det skulle jeg hvertfall ikke bli. Har ikke rotet med en eneste malariatablett, og idoform og antibac har vært gode venner. Så går det en uke, og hvem blir syk? Jo jeg, men greit nok, var mange fler syke, så det skulle nok komme seg etter noen dager.

Bursdagen min kom, og formen hadde begynt å komme seg, hadde tilogmed gått fra Patshala og til hotellet, denne dagen. Ekstremt sliten etterpå riktignok, men jeg hadde klart det. Søte mennesker hadde kjøpt maks tøffe gaver til meg, og prøvde å gjøre dagen min fin. Takk:)

Denne natta skulle bli starten på mitt lille Bangla mareritt. Jeg stod opp og måtte kaste opp et par ganger, hodet gjorde så vondt, som jeg aldri har kjent før, og ryggen min kunne drept meg. Hver eneste lille bevegelse gjorde døds vondt, og jeg som skulle få igang noe til storyen min! Jeg ble nødt til å sende melding til Ivar på morgningen og si at jeg ikke kunne ta bilder den dagen. Feberen var høy, og tårene presset på.

Jeg lå i senga to dager, med høy feber og lyd og lys var det mest grusomste jeg kunne tenkte meg. Da var de to stakarene jeg deler rom med, og Ivar enig om at nå skulle Sus på sykehus. Jeg så selfølgelig ikke vitsen med det. Uansett var bare tanken på å sitte i en tutende bil, ganske uakseptabel for min del. Men neida, jeg hadde ikke noe jeg skulle ha sagt. Som jeg hadde forutsett var det å sitte i tutende bil helt forferdelig. Så jeg la meg ned på bilgulvet og holdt for ørene. Vi kom fram til Square Hospital. Ivar hjalp meg inn før beina mine ikke klarte å bære meg mer. Jeg fikk en seng, og det inn kom det masse hvitfrakkede folk og spurte spørsmål på gebrokken engelsk, så jeg skjønte ikke stort, men svarte så godt jeg kunne. Det endte med en pille bak, intravenøst og noen timers søvn. Fint. Etter en stund ble jeg vekt og fikk beskjed om at Dengu feber var muligens min diagnose. Det kunne jo ikke være mulig, for Eirik hadde jo sagt at å få det, var som å vinne i lotto. Og da ser jeg ikke greia med at jeg skal vinne på sykdom og ikke penger!

Men greit, si nå at jeg hadde denne sykdommen da. Neste beskjed ble at jeg måtte holde sengen i 1 uke og slappe godt av i 2uker. Men det, var ikke mulig! Jeg hadde en workshop som skulle gjøres ferdig, det måtte da være mulig å gi meg noe febernedsettende (svelgende vel og merke!) og la meg jobbe. Jeg hadde jo faktisk ikke kommet halve jorda rundt for å ligge i en seng! Men neida, om jeg ikke tar ting med ro kan jeg ende opp med ME og det er uaktuelt for min del. Så senga, here I come.

Greit deprimert over at turen min nå var ødlagt, energien helt borte og en viten om at jeg måtte tilbake hver dag og ta blodprøver ( jeg er livredd nåler), dro vi tilbake til hotellet. Jeg la meg, felte noen tårer og sov.

Ettersom dagene gikk og jeg begynte å bli vandt til min dagelige tur til sykehuset, begynte vi å prate om å få meg hjem. Hva er vitsen for meg å ligge i en seng og hver dag bli minnt på at turen min var blitt en katastforfe. Itilegg hadde jeg ikke spist på mange dager, for maten her er ikke noe som frister en lite matglad, syk sjel. Jeg prata med mamma på tlf hver dag, og savnet var stort! Haribo godteri hadde jeg også lyst på, men det skulle dem jo heller ikke ha her, dumme dumme møkkaland eller mygg om du vil.

Jeg ble bare mer og mer deprimert enkli, forsikringselskapet ville få meg hjem, så ville de ikke, plutselig var jeg ikke sterk nok til å fly, tilfelle blodplatene falt så mye at jeg måtte ha blodoverføring. Så viste det seg at jeg ikke måtte finne på å ta imot blodoverføring herfra, så hadde forsikringselkapet snakket med en lege som sa at jeg var helt frisk og fin og det neste øyeblikket hadde visst blodplatene mine blitt fler (selvom de hadde blitt færre), men i stand til å fly var jeg ikke. Kommunikasjons svikt!!! Det ble bare masse beskjeder over hverandre og plutselig visste ingen noenting. Stakars mamma og pappa som satt hjemme med dette. Og takk Ivar som jobbet som en helt med å sende mailer og styre og ordne. Det endte nå hvertfall med at jeg ble i Banglaland. Stakars Jenny og Therese, de kom inn med frukt, de prøvde å stappe i meg og passet alltid på at jeg hadde vann. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har bedt Therese om å dempe stemmen, da hun skriker ut som hun pleier. Hehe, mye å tenke på med en syking på rommet. Men Takk for hjelpen:)

Etterhvert innså jeg at jeg ikke hadde noen mulighet til å komme meg vekk fra landet før tiden. Alt her gjorde meg kvalm. Jeg ville bare hjem, men det var på tide å stille inn tankene på nytt. Det var tross alt bare 6 dager til alle skulle dra. Huff, 6 lange dager! Men etterhvert begynte formen å bli bedre, jeg begynte tilogmed og snakke, mens vi ventet på resultatene til blodprøvene. Og en dag fikk jeg lyst på pannekaker, så Ivar fikset det til meg, og jeg hadde nå faktisk spist! Kreftene kom snikende tilbake og plutselig begynte jeg faktisk å se på de som kjørte rullestolen min, og de som stakk meg. Jo, bedre jeg følte meg, jo mindre blodplater hadde jeg i kroppen, og plutselig en dag våknet jeg med utslett over hele kroppen. Dette hadde legen allerede forutsett og det var nå sikkert at det var Dengu feber jeg hadde klart å skaffe meg. Blodplatene mine kom seg helt ned på 50 (de skal være mellom 150-350), før de begynte å klatre oppover. Og da det røde tallet endelig begynte å stige var det mange skuldre som kunne senkes. Da var det ikke lenger noe vits å bekymre seg for blodoverføring.

Blodplatene mine blir fler og formen kommer seg. Jeg ble med ut på shopping. Når jeg først er stuck her, kan jeg jo prøve å utnytte meg av de billige tingene her. Noen skreddersydd kjole blir det ikke, for det blir for dårlig tid. Så det var kjempe kjedelig. Men håper jeg finner noe fint hjemme kanskje. Shoppingen var litt sterk kost, jeg ble virkelig dårlig, og følte jeg kunne besvimt når som helst, men så kom vi inn i en butikk med kjent musikk og litt mer vestlig stil på klærne. Da ble lille Sus med ett litt friskere. Det ble ikke store handelen, men jeg hadde i det minste vært utenfor hotellrommets fire vegger.

Mislykka tur? Ja! Men håper jeg får litt tilbake på forsikringa. Imorgen skal jeg min siste tur på Square Hospital og ta en dengu feber test. Så har jeg det svart på hvitt at turen min ikke ble som jeg hadde tenkt.

Takk til alle som har tenkt på meg, og hjulpet meg gjennom med koselige ord:)

Idag er det prensentasjon og utstilling. Så da skal jeg virkelig få se hva jeg har gått glipp og hvor flinke de andre har vært..

Gleder meg til å endelig komme hjem!!

Syk!

Så har det altså skjedd. Jeg har reist i over 15 timer til et land langt vekk, og ender opp sengeliggende. Feberen sniker seg på, kroppen vil ikke adlyde, og krangelen med magen om den skal holde på maten jeg spiser, er blitt en vane.

Etter å ha vært så godt som sengeliggende i de to research dagene, tenkte jeg at jeg skulle prøve å komme meg på skolen. Det begynte vel så bra, helt til jeg ikke lenger klarte å holde hodet. Hasib ga meg en grønn, vondtsmakene drikke, noen paracet og sendte meg tilbake til hotellet i bilen sin. Fikk streng beskjed om å få i meg litt mat, sove og drikke masse vann. Og det er igrunn det dagen har gått til.

Savnet av min snille mamma som alltid passer på meg, og noen glade hundefjes, har vært stor. Og motivasjonen for oppgaven min her, har vært greit langt nede. Men nå er jeg på bedringens vei, blitt god venn med et paracet brett, og fått meg en kontakt, som skal følge meg til et senter for handikappede mennesker. Der håper jeg det blir noen bra bilder, og at motivasjonen og overskuddet kommer snikende tilbake.