Da er min tid i Bangladesh straks over. Endelig? Ja, jeg vil tørre å påstå det. Asia turen ble virkelig ikke som jeg hadde tenkt på forhånd, overhode! 1Mnd skulle gå fint, jeg skulle lære masse om både foto og kultur. Alle medisiner var pakket, så syk, det skulle jeg hvertfall ikke bli. Har ikke rotet med en eneste malariatablett, og idoform og antibac har vært gode venner. Så går det en uke, og hvem blir syk? Jo jeg, men greit nok, var mange fler syke, så det skulle nok komme seg etter noen dager.
Bursdagen min kom, og formen hadde begynt å komme seg, hadde tilogmed gått fra Patshala og til hotellet, denne dagen. Ekstremt sliten etterpå riktignok, men jeg hadde klart det. Søte mennesker hadde kjøpt maks tøffe gaver til meg, og prøvde å gjøre dagen min fin. Takk:)
Denne natta skulle bli starten på mitt lille Bangla mareritt. Jeg stod opp og måtte kaste opp et par ganger, hodet gjorde så vondt, som jeg aldri har kjent før, og ryggen min kunne drept meg. Hver eneste lille bevegelse gjorde døds vondt, og jeg som skulle få igang noe til storyen min! Jeg ble nødt til å sende melding til Ivar på morgningen og si at jeg ikke kunne ta bilder den dagen. Feberen var høy, og tårene presset på.
Jeg lå i senga to dager, med høy feber og lyd og lys var det mest grusomste jeg kunne tenkte meg. Da var de to stakarene jeg deler rom med, og Ivar enig om at nå skulle Sus på sykehus. Jeg så selfølgelig ikke vitsen med det. Uansett var bare tanken på å sitte i en tutende bil, ganske uakseptabel for min del. Men neida, jeg hadde ikke noe jeg skulle ha sagt. Som jeg hadde forutsett var det å sitte i tutende bil helt forferdelig. Så jeg la meg ned på bilgulvet og holdt for ørene. Vi kom fram til Square Hospital. Ivar hjalp meg inn før beina mine ikke klarte å bære meg mer. Jeg fikk en seng, og det inn kom det masse hvitfrakkede folk og spurte spørsmål på gebrokken engelsk, så jeg skjønte ikke stort, men svarte så godt jeg kunne. Det endte med en pille bak, intravenøst og noen timers søvn. Fint. Etter en stund ble jeg vekt og fikk beskjed om at Dengu feber var muligens min diagnose. Det kunne jo ikke være mulig, for Eirik hadde jo sagt at å få det, var som å vinne i lotto. Og da ser jeg ikke greia med at jeg skal vinne på sykdom og ikke penger!
Men greit, si nå at jeg hadde denne sykdommen da. Neste beskjed ble at jeg måtte holde sengen i 1 uke og slappe godt av i 2uker. Men det, var ikke mulig! Jeg hadde en workshop som skulle gjøres ferdig, det måtte da være mulig å gi meg noe febernedsettende (svelgende vel og merke!) og la meg jobbe. Jeg hadde jo faktisk ikke kommet halve jorda rundt for å ligge i en seng! Men neida, om jeg ikke tar ting med ro kan jeg ende opp med ME og det er uaktuelt for min del. Så senga, here I come.
Greit deprimert over at turen min nå var ødlagt, energien helt borte og en viten om at jeg måtte tilbake hver dag og ta blodprøver ( jeg er livredd nåler), dro vi tilbake til hotellet. Jeg la meg, felte noen tårer og sov.
Ettersom dagene gikk og jeg begynte å bli vandt til min dagelige tur til sykehuset, begynte vi å prate om å få meg hjem. Hva er vitsen for meg å ligge i en seng og hver dag bli minnt på at turen min var blitt en katastforfe. Itilegg hadde jeg ikke spist på mange dager, for maten her er ikke noe som frister en lite matglad, syk sjel. Jeg prata med mamma på tlf hver dag, og savnet var stort! Haribo godteri hadde jeg også lyst på, men det skulle dem jo heller ikke ha her, dumme dumme møkkaland eller mygg om du vil.
Jeg ble bare mer og mer deprimert enkli, forsikringselskapet ville få meg hjem, så ville de ikke, plutselig var jeg ikke sterk nok til å fly, tilfelle blodplatene falt så mye at jeg måtte ha blodoverføring. Så viste det seg at jeg ikke måtte finne på å ta imot blodoverføring herfra, så hadde forsikringselkapet snakket med en lege som sa at jeg var helt frisk og fin og det neste øyeblikket hadde visst blodplatene mine blitt fler (selvom de hadde blitt færre), men i stand til å fly var jeg ikke. Kommunikasjons svikt!!! Det ble bare masse beskjeder over hverandre og plutselig visste ingen noenting. Stakars mamma og pappa som satt hjemme med dette. Og takk Ivar som jobbet som en helt med å sende mailer og styre og ordne. Det endte nå hvertfall med at jeg ble i Banglaland. Stakars Jenny og Therese, de kom inn med frukt, de prøvde å stappe i meg og passet alltid på at jeg hadde vann. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har bedt Therese om å dempe stemmen, da hun skriker ut som hun pleier. Hehe, mye å tenke på med en syking på rommet. Men Takk for hjelpen:)
Etterhvert innså jeg at jeg ikke hadde noen mulighet til å komme meg vekk fra landet før tiden. Alt her gjorde meg kvalm. Jeg ville bare hjem, men det var på tide å stille inn tankene på nytt. Det var tross alt bare 6 dager til alle skulle dra. Huff, 6 lange dager! Men etterhvert begynte formen å bli bedre, jeg begynte tilogmed og snakke, mens vi ventet på resultatene til blodprøvene. Og en dag fikk jeg lyst på pannekaker, så Ivar fikset det til meg, og jeg hadde nå faktisk spist! Kreftene kom snikende tilbake og plutselig begynte jeg faktisk å se på de som kjørte rullestolen min, og de som stakk meg. Jo, bedre jeg følte meg, jo mindre blodplater hadde jeg i kroppen, og plutselig en dag våknet jeg med utslett over hele kroppen. Dette hadde legen allerede forutsett og det var nå sikkert at det var Dengu feber jeg hadde klart å skaffe meg. Blodplatene mine kom seg helt ned på 50 (de skal være mellom 150-350), før de begynte å klatre oppover. Og da det røde tallet endelig begynte å stige var det mange skuldre som kunne senkes. Da var det ikke lenger noe vits å bekymre seg for blodoverføring.
Blodplatene mine blir fler og formen kommer seg. Jeg ble med ut på shopping. Når jeg først er stuck her, kan jeg jo prøve å utnytte meg av de billige tingene her. Noen skreddersydd kjole blir det ikke, for det blir for dårlig tid. Så det var kjempe kjedelig. Men håper jeg finner noe fint hjemme kanskje. Shoppingen var litt sterk kost, jeg ble virkelig dårlig, og følte jeg kunne besvimt når som helst, men så kom vi inn i en butikk med kjent musikk og litt mer vestlig stil på klærne. Da ble lille Sus med ett litt friskere. Det ble ikke store handelen, men jeg hadde i det minste vært utenfor hotellrommets fire vegger.
Mislykka tur? Ja! Men håper jeg får litt tilbake på forsikringa. Imorgen skal jeg min siste tur på Square Hospital og ta en dengu feber test. Så har jeg det svart på hvitt at turen min ikke ble som jeg hadde tenkt.
Takk til alle som har tenkt på meg, og hjulpet meg gjennom med koselige ord:)
Idag er det prensentasjon og utstilling. Så da skal jeg virkelig få se hva jeg har gått glipp og hvor flinke de andre har vært..
Gleder meg til å endelig komme hjem!!
Det hørtes virkelig ikke bra at, susanne. Fikk virkelig vondt av deg nå.... Jeg er glad det går på bedringsveien da! Men anyway, utrolig kjipt å få det nå. Jeg sender mange varme tanker, og gleder meg til å se deg igjen!
SvarSlett