Dag 3, landsby og nye opplevelser...

Dagen startet på Patshala. Vi fikk slike fine pressekort av Ivar, der det står navn og at vi er studenter på Patshala. Ivar pratet litt om gruppearbeid, og gruppene fikk en liten gruppeoppgave. Deretter fikk vi en oppgave av den ene Bangla læreren, som jeg ikke husker navnet på. Det var at vi skulle forskellige steder og ta gruppebilde. Vi dro først for å spise litt lunch. De lokale fikk velge sted og vi endte opp på en kinaresturant. Vi overlot ansvaret til dem og endte opp med ris og kylling og noe saus greier. Anders advarte oss mot å drikke av glassene, fordi de ble nemlig bare skyllt, ikke store oppvaskrutinene med andre ord. Vhorskor spurte om vi trengte gaffel eller om vi skulle spise med hendene. Vi tok håndspising utfordringen på strak arm, og følte oss som 3åringer igjen.

Så turen gikk først til en gammel hage, der var det en sun clock. Vi hadde fått beskjed om å ta hoppe bilder alle stedene. Og hvite mennesker som står å hopper, er grusomt spennende, så vi tiltrakk oss jo en mengde med mennesker igjen. 

På en liten grønn mopedbil sak gikk turen videre til den gamle delen av Dhaka. En mer fattig del vil jeg påstå. Her jobba folk og stod på. Vi hadde også fått i oppgave å ta bilde av en skallet ricshaw, for det fins visst ikke. Vi fant nå en med litt mindre hår hvertfall, og fikk et bilde med han.

 

Vi gikk videre til et marked. Der solgte de frukt og grønnsaker, helt inntil noen togskinner. Jeg syntes det var litt skummelt, men heldigvis kom ikke toget mens vi var der. Vi kom oss inn på et fiskemarked, for vi skulle ta bilder av en spesiell fisketype. Alle i gruppa tok opp hver sin fisk, og smilte pent. Jeg forvilla meg selvfølgelig bort fra mengden oppslukt i alle de hyggelige menneskene, jeg kunne ta bilde av. De er så glade når vi tar bilder og viser dem de etterpå. Søte mennesker, også ber dem oss om å ta bilde av naboen ogsånn. Festlig asltså. Hadde bare folk i Norge vært mer sånn. Etterhvert hører jeg navnet mitt og må løpe etter gruppa, tar noen snapshots på veien ut og finner de andre. 

Nå var det tid for te og noe brød/kjeks greier. Teen var awsome, greit lik den vi smakte på igår. Da vi kom ut fra cfeèn eller hva jeg skal kalle det, stod evig mange folk utenfor for å se på oss igjen. 

Nå endte vi opp med riskaker, som også måtte smakes på. Vi fikk tildelt en skitten gaffel hver. Det var bare og ikke tenke på hvor den hadde vært før, være høflig og spise kaka. Den var slettes ikke værst, og med sikkert 100 tilskuere, var det hvertfall bare å oppføre seg. Vi fikk endelig ned kaka, og kom oss videre. 

Denne gangen ble det buss. Mens vi ventet på gikk til bussen hadde vi en lang rekke etter oss på sikkert 40 folk. Da vi stoppet for å vente på bussen omringet de oss igjen og tok opp mobiler for å filme og ta bilder. Spent på hvordan vi skal klare å jobbe om vi skal ha en horde med mennesker etter oss hele tiden. Men er jo lov å håpe at det blir litt mindre når vi går litt færre hvite folk sammen.

Enedlig kom bussen. Den var utstyrt med en ekstremt knust frontrute som helt klart ikke hadde kommet seg gjennom en EU kontroll her. Det hadde vel igrunn veldig lite av kjøretøyet her gjort. Trafikken er helt syk. Ambulansen slippes kanskje forbi på en god dag, men det er det å komme seg først frem som betyr noe. Og sikkerheten er å tute så andre vet hvor du er.

Vi kom frem til en liten utstilling av noen gamle Patshala elever. Tema var rest in peace. Så det var begravelse og sørge bilder. Det ene bildet gikk virkelig inn på meg. Det var av en dame som gråt. Og fotografen har fått med seg den ene drpåen som drypper ned fra ansiktet hennes.

Vi skulle ta et gruppebilde med han ene som hadde noe ansvar for utstillingen. En søt mann, med langt skjegg og runde briller. Utstillingen forgikk helt intil en kirke og en kirkegård. Gravene på kirkegården var fulle av lys, og man kunne se masse hvite kors, dekorert med noen blomsterkranser eller noe. Ikke som i Norge, men mer Hawaii kranser aktig. Pent var det hvertfall.

Slitne gikk vi tilbake til gruppa, da den ene tiggeren ropte navnet mitt etter meg, fikk jeg litt små panikk og kom meg bort til de andre. Jeg skjønte etterhvert at han hadde snappet opp navnet mitt da noen andre hadde ropt meg, men skummelt var det likevel.

Vi fant oss endelig en liten grønn mopedting og kom oss tilbake til hotellet. Sa hade til de lokale elevene og kom oss inn. De andre elevene er kjempe hyggelige, de tar var på oss, lærer oss ting og snakker med oss. Vi hadde nok så absolutt ikke klart oss her alene, med tanke på at mange ikke kan engelsk. Men vi kom oss hvertfall inn og en kald dusj ropte på meg. Etter å ha svetta hele dagen, er det sykt hvor mye jeg setter pris på den dusjen. Ren og pen, skulle vi enkli gå å spise, men Torleif og jeg orket ikke, og fant ut at hans Pringels var en fin middag. Gode og mette eller noe, gikk vi og slappet av på verandaen, som det ene rommet er så heldig å ha fått.

Også var det natt for meg.