Hurra for meg!

Det hadde seg nå slik at jeg ble et år eldre i Bangladesh. Det ble feiret litt der borte med kake og random ting. Men en bursdag trenger familie.. 

I Bangla med den tøffe pingvin gaven!

Foto: Jenny Skibenes

Derfor ble det bestemt at fredag 27 skulle min kjære familie komme. Og jeg klarte nesten ikke vente. Menneskene som hadde tenkt på meg, mens jeg lå for døden (?) i Bangla. De som ville betale meg hjem og var redd for meg. Men alt ordnet seg og nå var jeg klar til å gi dem alle en stor klem! 

Jeg skulle få slå i hjel litt tid med å dra til Tønsberg, til osteopaten og se om han kunne gjøre meg noe friskere. Han, som resten av helse folk i Norge visste ikke stort om sykdommen, men jeg hadde noen nerver som trang og roes ned, etter infeksjonen. Så det ble gjort og jeg fikk en ny time. Maks sliten, satte jeg nesa hjemover igjen, og stoppet på Revetal for å si hei til min kjære far. Som jeg også hadde savnet lenge. Det var godt å få en god stor klem og et glass iste. Jeg kom meg videre, pappa stressa værre for han driver å flytter. Og det kan ta på. Men bare han blir ferdig tenker jeg han kommer til å kose seg i det nye huset, med alt for mange rom. 

Kl ble endelig 17 og folk begynte å komme. Det ble fullt hus og masse prat. Kjempe koselig. Men jeg ble ekstremt sliten, så da gjestene hadde reist, tok det ikke så lang tid før jeg lå og sov. Stakar Eline som skulle overnatte.

Men jeg hadde nå endelig fått bursdagen jeg hadde gledet meg til:)