Jah, da ligger jeg her i sengen min da. Nok en dag i det mørke rommet med solbriller på. Mat er noe jeg får i meg lite av, kunne jeg ikke noen bare gitt meg det intravenøst, så slipper jeg og bruke krefter på å føre maten til munnen og tygge. Igår hadde jeg nok en ekstrem nedtur. Hele kroppen min verket, leddene mine dreper meg. Om det er sånn og ha leddgikt, ber jeg til Gud om å slippe og noen gang få det. Jeg kryper meg sammen under dyna i stadig kramper fra smertene. Kroppen er alt for tung, det er umulig å holde den oppe. Halsen snevrer seg og jeg får knapt puste. Jeg er faktisk glad for minusgradene og den tynne luften, som prøver og trenge seg inn i lungene mine. En hånd rekker meg en sovepille og et glass. Jeg løfter hodet så høyt jeg klarer og får til slutt tabletten ned. En tåre renner nedover kinnet mitt, mens mamma kler av meg og brer dynen over den skrøpelige kroppen min. Ah, det er for slitsomt å leve. Jeg venter på at søvnen skal ta bort smertene mine. Kan ikke noen la meg sove til alt er over?
Velkommen til mine nedturer
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar