I wanna tell you i'm fine, but it's hard when i'm dying inside...

Da var det gjort og avgjørelsene er tatt. Nå er det ingen vei tilbake. Permisjonsøknaden til skolen er sendt. Og om noen uker kan jeg ikke lenger kalle meg en student. Men når kroppen nekter å virke er det ikke stort annet å gjøre, enn å roe ned ting. Sikkert på tide at jeg å skulle skjønne det, men så sta som jeg er skal det mye til før jeg roer meg med et nederlag.

Mange lurer på hva jeg skal gjøre fremover og om jeg skal beholde leilighet og bil. Tiden foran meg skal jeg bruke til å ta hverdagens utfordringer i mitt eget tempo. Jeg skal kose meg med ting som gir meg overskudd. Altså agility, mennesker jeg er glad i osv. Så skal jeg igrunn rett og slett fokusere på å bli frisk.

Leiligheten beholder jeg! Har man først vært ute av mors rede i 1 1/2 år, blir man ikke frisk av å flytte tilbake. Pluss at jeg sleit ræva av meg for å finne og få den leiligheten jeg har nå. Er virkelig ikke lett å få leilighet i Oslo med hund, skal jeg si dere. Også skal jeg begynne på sykepleien på nytt til høsten. Og da er det bare dumt å gi fra seg leiligheten. Bilen får også bli, så får vi se om den kanskje blir solgt til høsten.

Så det var de nyeste oppdateringene på sykdommen og mitt liv. I slutten av mnd stikker jeg en tur på sykehuset. Det blir nok bra!

Bangladesh 2009

Så en siste ting før jeg slutter å skrive... PASS DERE FOR MYGGEN!