Heioghopp!
Da har jeg hatt noen dager i praksis. Det har gått i hjemmebesøk hos barn som enten har mindre enn tre måltider om dagen, ikke rent drikkevann, ikke toalett, eller av helseårsaker som må følges opp videre. Som eks skabb, sopp, dårlig tannhelse og sår.
Første dagen tok vi daladala (minibuss) til en landsby. Vi møtte en liten gutt som viste oss vei til de to husene skulle besøke. Husene er laget av kumøkk og leire. Vi møtte en bibi (bestemor) i det ene huset. Tynn, grått hår og lite tenner. Hun likte ikke at hun ikke hadde noen stoler hun kunne tilby oss og sitte på. Men en stråmatte funket godt for oss. Etter å ha pratet litt med henne (vi har tolk) med mange barn som tilskuere, tok vi turen til neste hus.
Der kunne en sliten mann med fire barn fortelle oss at de ikke hadde mer enn to måltider om dagen, og lite drikkevann som de kjøper av naboen. Noen do har de selfølgelig heller ikke. Det er bare 40% som er heldige eiere av toalett her på bygda. Siden mannen er lite hjemme (fisker), hadde han ikke lagt merke til at det ene barnet hans halter og muligens har dårlig syn. Moren til barna har ingen utdannelse og derfor heller ingen jobb. Som fisker er det mye konkurranse om arbeide og lønningen får en etter hvor stor fangsten er. Noen ganger kan en komme hjem etter en uke uten noe penger eller mat.
Da vi var hos denne familien kunne jeg kjenne på hjelpesløsheten. Både familien sin og min egen. Hovedproblemet er fattigdom, og hva kan jeg gjøre med det? Vi har fått beskjed om at vi ikke skal gi ut penger uten at det går gjennom senteret her. Det er ikke bærekraftig. Men noe må jo gjøres. Gruppa jeg er på håper å få familien eller det ene barnet inn i et sponsor program, slik at de kan ha en mulighet til å komme seg opp på beina. Et annet stort problem er at det er mange som denne familien. Og vi vil så gjerne hjelpe alle.
Imorgen skal vi tilbake til denne første familien og lage en do! Det skal bli spennende å få være med på. Det er min gruppe og en gruppe fra "Best Camp Group", som er en gjeng som har droppet ut av skolen. Kommer videre inn på det senere, når jeg skal være med dem i praksis :)
Igår var vi med tre 11åringer til tannlegen. Det gruet jeg meg stort til. Her driver de ikke og borrer og fikser ødelagte tenner. De trekker dem! Vi fikk god kontakt med barna før de skulle inn til tannlegen. Sofie hadde med ballonger, så vi brukte en som ball og de fikk hver sin til å lage fæle lyder med. Folkene rundt oss virket ikke kjempe begeistret for oss muzunguer (hvite) som oppfordret til slikt bråk.
Da vi skulle inn til tannlegen satt vi i kø! En bestiller ikke time på samme måte som hjemme. Det ble etterhvert tatt inn en og en på en pulje på ca 7. Der de først fikk bedøvelse og måtte gå videre inn på et nytt venterom. Han jeg fulgte var en skikkelig tøffing og sa ikke et pip. Annsiktsuttrykkene til de nydelige barna var helt grusomme å se på, da vi ventet på at bedøvelsen skulle virke. Det var tydelig at de gruet seg til det som ventet dem. De hadde ikke engang tryggheten av å bli fulgt av en person de kjenner. Jeg måtte kjempe for å holde tårene tilbake. Jeg skulle jo være den tøffe og voksne i dette! huff. Dama som var før oss hylte noe fryktelig og det gjorde ikke akkurat saken noe bedre. Døren ble åpnet og det var vår tur til å gå inn. Jeg holdt gutten min i hånda og prøvde å se en annen vei. Dette godtok ikke tannlegen. Han ga meg beskjed om at jeg som skulle bli sykepleier var nødt til å observe dette. Tanntrekking! Heldigvis gikk det bra. Gutten ga fortsatt ikke fra seg et kvekk og tannen slapp lett. Han fikk et par paracet med seg hjem til bedøvelsen gikk ut.
Dette kan ikke sammenlignes med hjemmesykepleien i Oslo hvertfall...
