Lang reise og endelig Dhaka...

Natten til 29.okt endte opp sovnløs for å prøve å komme inn i døgnrytmen i Asia. Natten gikk til pakking og tull. Plutselig var klokken halv 6 og hovedbygget begynte å fylle seg med folk.

Det kom en 2 etg ferarri buss. Det var såklart første mann til å sitte foran oppe, selv om det ble litt soving på bussen.

Vi kom oss inn på Gardemoen. Første flytur gikk til Frankfurt, alstå bare 2 timer og lite fly. Det ble ca 1 time på flyplassen og Bjerkely elevene og lærer tok seg en tur på McDonalds. Videre gikk flyet til Doha. 6 timer flytur ventet. Roza og jeg satt sammen på rad 30. Denne gangen hadde vi litt bedre plass, tepper og tv skjermer. Vi kunne tilogmed spille tv spill! For ikke å glemme en skjerm som viste hvilken vei Mekka var. Tøft altså. Det ble en del soving, film og tv-titting, spising og drikking, leking med de andre elvene og vips så var vi fremme. Nå var det bare 20min til neste fly gikk, så vi hoppet inn på en buss og den kjørte oss direkte til flyet som skulle føre oss Dhaka i Bangladesh. Må ærlig innrømme at jeg begynte å bli greit sliten og trøtt, men varmen i Doha var helt fantastisk!

Vi kom oss inn på flyet. Denne gangen var vi spredt og jeg endte opp imellom noen fra Bangla eller noe. Ble ikke stort med prat eller gode sovestillinger. Men litt søvn ble det hvertfall likevel. For ikke å snakke om sår nakke. Etter å ha fått vondt i hele kroppen av setene, var vi fremme. Dette var virkelig nye tilstander! Koffertne til folk var pappesker pakket inn i dyne og tau. Vi begynte å bli redde for at de hadde mistet bagasjen vår, men heldigvis dukket alles kofferter opp. Vi kom oss ut av flyplassen, varmen møter oss og synet av gamle bulkede biler som blir brukt som taxi. Det var en elev fra skolen vi skal gå på her nede, som hjalp oss med å finne noen minibusser. Vel inne i bussen, aner fred og ingen fare oppdager vi fort at trafikkregler går ikke i stort annet enn å tute, for å fortelle at her er jeg. Trygt. Allerede gjennom bussvinduene begynte folk å ni stirre på folk. Blir personlig litt stressa av slik stirring, men er vel noe jeg må vende meg til her.

Vel fremme på hotellet fikk vi hilse på noen elever på Patchala og en lærer. Deretter ble det shopping. Mitt kleskap er dessverre i dette tilfelle ikke utstyrt med mengder av shortser som dekker knær og tskjorter. Følte meg derfor ikke helt tøff da vi fartet rundt idag med en shorts som akkurat dekte knærne om jeg sægger og du legger god viljen til. Men en tskjorte hadde jeg heldigvis.

Vi ble fraktet rundt på slike sykeltaxier, følte meg ikke veldig trygg da vi forvillet oss ut på hovedveien. Men det gikk fint!

De sykler virkelig rundt på alt her nede. Møtte en sykkel med en kasse bak full av søte små geitekillinger. Og en annen sykkel hadde med seg et flyttelass. Ellers bærer man ting på hode.

Vi endte nå opp i en butikk etterhver, der ble det et antrekk på meg. Ga litt over 1900 taka for et sett som består av en tskjorte sak, en bukse og et skjerf/sjal. Det er ca 190 norske kr. Og det var visst en dyr butikk. Så ting er ikke skremmende dyrt her med andre ord. Etter denne butikken og masse misforståelser endte vi opp på et marked fullt av stoffer. For her lønner det seg nemlig å få ting skreddersydd i forhold til å kjøpe noe ferdig i butikken. Jeg skaffet meg et blått stoff, jeg vil ha som bukse og et hvitt stoff med noen svake striper på, som skal være tskjorte. Slitne, forvirra og trøtte dro vi tilbake til hotellet. Må si det setter inntrykk med alle barna som tigger, det er ille med de voksne å såklart. Mange er kjempe tynne eller har mistet et bein eller noe. Stakars mennesker.

Fremme på hotellet sov vi i ca 2 velfortente timer. Derette var det ut i stua og bli målt av skredderen. Han skal være tilbake imorgen. Blir spennende å se hvordan klærne ser ut.

Nå har jeg masse intrykk å fordøye og trenger en god natts søvn under myggnettet mitt.  

Oslo, pakke, pakke...

Idag skulle visst være nok en vondt i hode dag. Kom meg til morgensamlingen, stappet i meg noen piller og prøvde så godt jeg kunne å være med i timen. Vi var ferdig i 12tiden siden han som skulle komme på seminar kanskje hadde svineinfluensa. 

Da var det bare å gripe sjangsen stappe bilen full av mennesker og sette nesa mot Oslo. Selv om Sus så flyvende elefanter og såvidt klarte å holde øya oppe, skulle hun kjøre til Oslo å skaffe dette objektivet! 

Små ekkelt å kjøre i storby med ukjent bil, men det gikk. Det ble en veldig rask tur i Oslo. Hadde parkering på 3kvarter. Da rakk vi å finne butikken min, mannen i kassa sa at det allerede hadde blitt spurt etter, og at jeg var heldig som hadde navnet mitt på det! Kjøpte et UV-filter også, for å prøve å passe litt på de nye dyre tingene mine. 

Deretter ble det en snar tur på fotovideo og 7-eleven. Så var det tilbake til skolen der pakkingen ventet. For det hadde jo ingen av oss begynt med ennå. 

Nå har jeg pakket sånn ganske ferdig. Har noen småting igjen, som ladere og sånn, men tror jeg må vente med å pakke det til imorgen. Så alle de elektroniske tingene mine kan lade seg opp. Ellers er såklart en stor del av kofferten min fylt med toalettsaker. Ja, jeg trenger alt!! 

Ipoden er oppgradert med ny musikk og lydbøker og macen skal snart få en backup. Så blir alt bra. 

Min kjære lærer Ivar sa det kommer til å være ca 34 grader i Bangla når vi kommer dit. Så kos dere i kulda folk! 

Er ganske nødt til å ikke legge meg inatt, grunnen til det er at jeg ikke har fått skiftet døgnrytme ennå. Så om jeg da sover på flyet klarer jeg forhåpentligvis å holde meg våken hele dagen der borte. Vi ankommer Bangla kl 07 på morgningen. 

Nå er jeg spent! Så folk, kryss fingre og tær for at jeg skal slippe å bli syk:D 

For de spesiellt interreserte så har Global Image laget sin egen reiseblogg. 

www.globalimage09bangladesh.blogspot.com

Følg med!

små syk, sint og vaksinert...

Små syk og gåen nå før reisen er fint. Igår var vi en tur i den store skogen ved et gammelt torp. Så var masse gamle byggninger. Ganske spenende faktisk. Har ikke lagt ut bildene derfra ennå, så få ikke postet de på denne bloggen desverre. Etter å ha blitt kliss våt som konsekvens for å kave rundt i høyt vått gress, tok vi en svipptur til Sverige. Det endte opp i en knøttliten butikk rett over grensen, der ingen bor. Søtt. Men glade og fornøyde shoppet vi litt. Torleif var grusomt fornøyd, for han hadde fått Therese til å kjøpe kebab dressing. Det slo virkelig ann for å si det sånn. Global på tur. 

Vi kom oss hjem igjen, jeg tok en dusj, og etter det var jeg helt utslått og lå i senga resten av dagen. Kjempe fint når det bare er noen få dager til det store utland. Men jeg har nå sett ferdig sesong 6 av One Tree Hill. Så da blir det vel Frustrerte fruer eller gossip girl på flyet til torsdag. 

Idag ringte vekke klokka nok en gang. Jeg lå og våknet i senga da jeg fikk melding at jeg var nødt til å komme til frokost idag. Jaja, så fikk jeg stå opp å få på meg noe klær da. Kom meg til hovedbygget. Og der var døra til spisesalen lukket. På utsiden stod Beate med en prekestol eller noe og tente lys. Jeg ble ønsket velkommen til Bjerkely hotell eller noe (var både sjokkert og trøtt). Hun slapp meg inn i spisesalen, der ble jeg møtt av brettede servietter, hvite duker og stett glass og en lærer i svart bukse og hvit skjorte, som viste meg til et bord. Deretter fikk jeg juice, kako og et meny kart. Det ble speilegg med karbonade til frokost idag. Pluss sanasol faktisk! Søte lærere som stelte istand en herlig frokost! 

Dagen fortsatte med en film som alle burde se. Nemlig Beyond borders. En kjempefin film om nødhjelp og slikt. Anbefales sterkt! 

Da posten kom og min pakke fra fotovideo ennå ikke var kommet, fikk jeg litt småpanikk og ringte dem. Da viste det seg at, nei, de hadde ikke det objektivet inne på lager! Jeg er helt sikker på at jeg sjekka at det skulle være det, men neida. Døds sint og virkelig ikke klar for å bli stikket av en grusom hepatitt B sprøyte, måtte jeg dra til Flisa og svi av noen kroner på denne selvpiningen. Den var virkelig ikke noe mindre vond enn forrige gang. AU! 

Torleif fulgte meg bort til den lille fotobutikken på Flisa, men de hadde selfølgelig ikke objektivet inne, men kunne bestille det. Men det er jo litt seint når jeg drar om et drøyt døgn. Vi kom oss tilbake til skolen, jeg isolerte meg på rommet og begynte å lete etter fotobutikker i området. Men neida, ingen hadde det fantastisk populære objektivet! Da var det bare en mulighet igjen og det var vår kjære hovedstad. Ringte Japan photo i akersgata, og de hadde ett inne! Som det nå står navnet mitt på! Men, Oslo er jo et stykke unna da. Heldigvis er min søte snille Henriette så snill at hun låner meg bilen så jeg kan kjøre å hente det. Så imorgen skal jeg kjøre i Oslo for første gang. 

Ellers har det ikke skjedd så mye, vasket en maskin med klær. De som kjenner meg er sikkert ikke sjokkert over at jeg ikke har begynt å pakke ennå, men jeg har virkelig begynt å tenke på det! Så får vel gjøre det imorgen, siden vi drar ca 06:00 til torsdag. Og nå får jeg vel kanskje legge meg snart. Greit at klokka bare er 20:15, men er greit å snu døgnet litt før jeg drar. Men enkli så koser jeg meg med julebrusen min (fra GRANS, viktig å poengtere her på Bjerkely), internett og Kate Voegele på iTunes. Som er den store artisten min om dagen. 

Ha en fortsatt fin kveld, for det skal jeg. 

Sweet dreams..

For mange tanker..

Søndagen er her, og jeg har oppdaget at følelsene tar litt over om dagen. Har masse jeg tenker på. 

Til torsdag drar jeg til Bangladesh, et kjempe fattig land, en helt annen kultur og mat. Itilegg er det hard jobbing i 4 uker uten fridager. Jeg skal prestere på "tvang" noe jeg syntes er vanskelig. Og hjemmelengslen kommer sikkert til å trenge seg på. Om jeg itillegg er virkelig heldig ender jeg vel på do noen dager med oppkast og diaré. Jippi. 

Hvorfor drar jeg? Drar med noen fantastiske mennesker, kommer til å lære meg selv å kjenne bedre. Hva jeg takler og ikke. For ikka å snakke om alle fotokunnskapene jeg kommer til å få og alle opplevelsene! Men likevel er jeg nervøs og små redd for hva som venter meg der borte. 

Hva gjør jeg om noen av mine nærmeste dør eller blir skada mens jeg er borte? Om jeg ikke rekker å være der for dem i det siste sekundet de har igjen. Greit det kan skje når som helst og når jeg bare er på ferie et sted å, men da tenker jeg ikke like mye på det, som når jeg er under press. Kanskje rart, men sant. 

Jeg har også begynt å savne enkelte ting hjemme, veldig. Et eksempel er jo hundene mine og agilitybanen. Den frihetsfølelsen og kontrollen. Det og feile, men prøve igjen og plutselig få det til! Savner å ha en pels og snakke til og en som varmer opp dyna med meg. Gleden og iveren når jeg kommer hjem. De dyra sprer virkelig glede og er de som hjelper meg på beina igjen når livet ikke går helt min vei. 

EN uke til Bangladesh!

Nå er det bare en uke til vi begynner reisen til Bangladesh. Idag har vi fått litt pakketips og timeplan. Ser ut som vi får kun en fridag, og det er dagen vi ankommer landet. Ellers regner lærerne der nede med å få inn ca 100 bilder om dagen. Og ikke minst skal vi visst ha en presentasjon av bildene våre og forklare og ta imot spørsmål. Dette skal da være masse foran mennesker, som iogforseg er greit, men det skal prates engelsk! hjelp! Håper virkelig jeg får frisket opp det å prate engelsk der borte, hvis ikke sliter jeg. Kommer til å dø av nervøsitet! 

Så ønsk meg lykke til. 

Må si jeg er ekstremt spent for denne turen. Vi skal få et eget kort med navn og bilde på, sånn pressefotograf kort aktig. For at folk skal forstå hva vi driver med og at vi går på fotoskolen der. Vi fikk vite det at folk der borte har visst veldig respekt for fotografer. Så da blir det kanskje litt mer naturlig å ta bilder av random folk. Gleder meg, samtidig som jeg gruer meg litt til alt strevet. Men heldigvis er vi en god gjeng som drar, jeg har mine gode venner ved min side. Så kan vi backe hverandre opp når ting kanskje ikke er så greit. 

Idag har jeg tatt siste del av Dukoral, drikkevaksinen mot kolera. Jeg takler virkelig ikke slike ting som smaker vondt og som jeg bare må drikke fort opplegg. Altså, smaken er kanskje ikke så grusom, ikke første slurken hvertfall. Det er en bringbær aktig smak, men etterhvert blir det bare helt grusomt. Ja, jeg syns litt synd på meg selv, som måtte ta den vaksinen:p Men nå er jeg ferdig. Da er det bare den siste sprøyta som skal taes til onsdag tror jeg det er. Gruer meg litt til det.. 

Ellers idag, har jeg endelig fått pakken med mobilladeren og smertestillende. Itilegg var det hundesport. Jippi! Og imodium som jeg sikkert kommer til å få bruk for. Vurderer å veie meg før jeg drar, også veie meg når jeg kommer hjem igjen, og se om jeg har gått ned noe. Itilegg til disse kjekke tingene, fikk jeg endelig et nytt bankkor og et helsekort. Så nå begynner jeg vel snart å bli klar for reise.. 

Photoshoots...

Om dagen har det ikke skjedd sånn veldig mye. Jeg venter noe helt sykt på en pakke mamma sendte på fredag. Den burde med andre ord vært her! Jeg trenger nemlig min kjære mobil lader og noen piller. Men neida, posten er visst ikke helt enig der. FINT! Nå er jeg faktisk litt furt over dette. Hat altså. Menmen. That's life.

Det har vært mandag, det vil si ny uke med ny foto oppgave. Ukens oppgave er i studio. Først har vi fått et ark over noen vanlige lyssettinger som vi skal få til. Jeg jobber sammen med Therese og Guro. Det er koselig. Blir mye latter for å si det sånn. Tirsdag ble vår dag i studio.

Før jeg skulle i studio for jentene, hadde jeg lovet Jenny å være hennes modell. Hun hadde funnet et nytt gammelt og ekkelt rom på internatet her jeg bor. Rommet var en dusj, som sikkert ikke er brukt de siste 20 årene hvertfall. Der var det også en død mus. Jess da, Sus endte opp i kjole og høye hæler og skulle være redd for denne musa. Fikk litt problemer med lys og alt, pluss at jeg så vel ikke akurat kjempe redd ut. Musa var jo dø.. Men hvertfall, da fant Jenny ut at jeg skulle stå å holde den! Jaja, hva gjør jeg ikke for Jenny, så det var bare å plukke opp den ekle musa og holde den i den stive halen. Litt mer skeptisk der. Bildene ble vel ikke så veldig heldig der heller, men Jenny får sikkert fiksa det til på et vis:)

Døds fail om jeg har holdt på den musa til ingen nytte!

Ferdig i dusjen med Jenny, kalte studio. Vi satte opp lysene og prøvde så godt vi kunne. Ble ikke så værst. Pluss at vi lærte veldig mye. Del to i oppgaven er å ha en kreativ lyssetting. Vi prøvde oss litt frem og bare tok noen random bilder. Jeg har bestemt meg for å sjekke opp litt og få noen fler i ideér før jeg tar oppgave bilde mitt.

På torsdag er det bare en uke til turen går til Bangladesh! Er ekstremt spent. Håper bare de ikke har en sånn avangsert engelsk som ikke jeg skjønner. Men gleder meg til å komme inn på folkene der borte, og se og oppleve en helt ny kultur. Regner med dette kommer til å bli en tur jeg får mye nytte av i fremtiden.

Så nå gleder jeg meg som et lite barn til det nye objektivet mitt kommer i posten!  

Gratulerer med 22års dagen...

Som kanskje mange av dere vet, skulle Benjamin vært 22år idag. Og det er faktisk hele 7år siden alt det grusomme skjedde! 

Benjamin kom til verden den 18.okt 1987. Han var en stygg baby fordi han hadde liggi og stanget og ikke kommet ut med engang. Dette resulterte til et hakk ved hver tinning. Min mor og far ble veldig glad i den lille sønnen sin likevel. Den lille gutten utviklet seg og ble en søt liten fyr, da han var hele 3 år fikk han en liten søster. Ingen kunne få et større smil på den lille jenta, enn Benjamin. Fra første stund var gode venner og avhengig av hverandre. 

Den lille gutten ble skoleklar. Språket var riktig nok ikke helt på plass, så det ble nok noen turer til logoped. Men sta som gutten var klarte han jammen å si r og alle de andre vanskelige bokstavene etterhvert. 

Som skolegutt var det mange av kameratene hans som spilte fotball, det endte med Benjamin med å. Og laget ble Ivrig. Den lille søstra hans kjedet vettet av seg på kampene hun måtte være med på og rullet ned bakkene på Bibo sikkert 100ganger. 

Ettersom gutten ble eldre og fotballen mer seriøs fant Benjamin ut at det gadd han ikke lenger. 

Han hadde nå bare keyboardet. Der han var veldig flink. Den lille søsteren så opp til sin bror og ville også spille. Men etter at hun hadde sliti med sine keyboard lekser og ikke hadde mer tålmodighet igjen. Skulle Benjamin bare slappe av med keyboardet og spilte 10ganger så mer vanskelige sanger enn sin kjære søster, uten problemer. Da var det nok for søstra, og Benjamin slapp å vente på tur på keyboardet. 

Benjamin trommet på alt! Flasker, bord, mennesker, stoler, tannbørsten osv osv. Han ønsket seg med andre ord sårt et trommesett. Desverre ble de ønskene aldri oppfylt, og talentene hans der ble aldri vist.

Men i tilegg til keyboardet og tennisen. Var denne gutten en fisker. Han var glad i natur og fiske. Pappa og Benjamin var stadig på timeslange fisketurer. Og begynte etterhvert å ha sine interne fiske konkuranser. Omågjøre å få flest fisk innenfor en tidsperiode. 

 

Gutten ble stor og begynte på ungdomskolen. Der ble han kjent med Glenn og Kjell Anton. De fikk han med i tennis miljøet. Noe Benjamin stortrivdes med. Flink var han også. 

Benjamin hadde endelig funnet ut hva han ville bli når han ble stor. Han skulle bli brannmann han. For han måtte ha en jobb, der han kunne  hjelpe andre. 

Benjamin var blitt en kjekk fyr med masse venner. Plutselig en dag forsvant han fra denne jord, og det ble en stapp full kirke for å si hade til han. En gutt som betydde så mye for så mange. 

Logisk nok betydde Benjamin mye for meg. Han var mitt alt. Jeg så opp til han fra jeg ble født. Ingen fikk meg til å smile som han. Var jeg så fra meg at jeg kastet ting etter foreldrene mine, når de prøvde å snakke med meg. Så sendte de inn Benjamin og alt ordnet seg. 

Jeg husker alle gangene jeg, som vanlig våknet tidlig og gikk opp til min storebror. Han ville sove mer, så han bare åpnet dyna, og lot meg sove ved siden av han. Jeg husker gleden de gangene jeg ikke vekte han og hørte den høye trance musikken. Da kunne jeg endelig gå inn dit og få han ned til å se på tv med meg. 

Jeg husker:

Alle omågjøre å spille høyest musikk konkuransene våre. 

De unødvendige kranglene våre.

De gangene storebror passet på så jeg ikke ble banket, pga den frekke kjeften min.

De gangene jeg var lei meg og Benjamin fikk meg glad igjen. 

Alle vannkrigene våre.

De varme smilene og godheten. 

Han var bare best. Og jeg vet det er mange som savner han.

Jeg elsker deg Benjamin og kommer aldri til å glemme deg. Du kommer alltid til å være en stor del av meg. Skulle ønske du fortsatt kunne være en del av min hverdag... 

Helt til slutt i mitt innlegg om Benjamin vil jeg legge til noe min tante har skrevet til han.

Hvordan tingene tok det

Rackertenes nett av nylon mistet med ett all spenst.Ballen lå slapp, uten sprett.

Bilbladenes skinnende drømmer ble matte i lakken. 

I keyboardet bare triste toner igjen.

På fiskestanga gikk bare snøret i ball. Krokene ble sløve. 

Inn i datamaskinen snek et ukjent virus seg. Systemene gikk i stå, og spillenes små figurer kunne ikke røre seg. 

Colaen ville ikke bruse. Chipsen ble myk, uten smak. 

Gensere og bukser i skapet mistet sin fasong. 

Mopeden ville bare hoste. 

På Meny sank maten sammen i eskene og ville ikke opp i hyllene. 

I lærebøkene i ranselen falt ordene fra hverandre, på sidene stod det bare meningsløsheter igjen. 

Selv vaskemaskinens trommel følte seg tom av mangel på gutteklær. 

En seng med mørkeblått laken knirket og krympet seg. 

Morfars båt gynget sørgmodig, og mellom mormors garn gnisset pinnene og gråt. På hytta til Thor og Åse knaket plankene klagende.

I det gulbrune huset i Ekornstien raste en hel vegg ut. Det lille, hvite på Grøstad sèg sammen i sorg.

Midt i en varm augustdag blåste det kaldt.

Hvordan menneskene tok det fantes det ingen ord eller bilder for.

Linda Mathisen