Adjø 20åring!

Dette er min siste dag som 20 åring! Og jeg som syns det er så årleit å være 20. Kjipt at det er blitt sånn at jeg ikke gleder meg til å bli eldre lenger, ikke at jeg gruer meg så veldig heller altså. Det er bare det at det ikke noe stort å bli 21.. Det skjer jo ingenting, ikkeno er mer lovlig imorgen enn idag. Men det er vel sånn livet skal være. Gleder meg hvertfall veldig til å feire meg selv med venner og familie i helgen.

Denne dagen får jeg utlevert hjemmeeksamen, spent på hva jeg får i tema. Har en hel mnd før den skal leveres, så har ikke tenkt til å stresse med den i helgen, og det er bra!

Igår hadde jeg en veldig bra dag, faktisk. Liker når jeg kan legge meg i senga med en smil om munnen og bare være fornøyd. Dagen begynte med tlf fra Mats kl 6 på morgningen, da stod han på utsiden av døra, så var det anatomi lesing sammen med Hanna på Bugges. Godt å ha dager jeg faktisk er sammen med folk, og ikke bare sitter med nesa i bøkene. Senere på dagen fikk jeg melding av Christina som lurte på om jeg ville være med på bodypump på SATS. Etter å ha slengt i meg nesten en hel kebab til lunsj sammen med Hanna, skjønte jeg fort SATS kanskje ikke var så dumt. Er forresten heltt ødelagt i bein og armer idag, så kan jo bare glede meg til imorgen! Da klokka nærma seg 22 tok Taiko og jeg kveldsturen vår ned til Oslo S (vi trikka riktig nok). For der hadde Mikael og Christian et mellomstopp før de dro videre med nattoget til Trondheim. Bra dag... Og måtte helgen bli ennå bedre!

Nå skal jeg kose meg meg med en episode Catsle og lissom kaffe, før Taiko skal få tur og anatomi bøkene skal slites ut. 

Og la meg ikke glemme! Snakke med pappa på tlf igår. Han opplyste meg om kavlifondet. Altså kjøp av kavli produkter så går en viss sum til dette fondet. Og de støtter forskningen av ME. Så da vet dere alle hva dere skal gjøre? Kjøp kavli til dere ikke har mer penger igjen!
Les mer om det her - http://www.kavlifondet.no/2011/10/me-forskning/

Guttetiss og nye huseiere!

Shippohoi!
Da har jeg falt pladask ned i sofaen. Hode verker og klarer rett og slett ikke å lære mer. Merker at hjernen min ikke har jobba mest med sånne skolegreier på lenge ja! Så 2-3 oppgaver i sving pluss forelesninger er en stor utfordring for min del. Men kommer meg vel inn i det etterhvert!


Livet smiler likevel mer enn sist gang jeg var innom her! Formen er litt bedre. Er ikke utmattet utmattet, bare sliten. Og det er bra, så da skal jeg SLUTTE og freake ut hver gang jeg føler meg ME syk :) Og det sier jeg vel helt til neste gang jeg føler meg sånn. Haha.


Idag har jeg fått to herlige nyheter. Den ene er at Corina har vært på ultralyd idag og sett en liten guttetiss. Det betyr at jeg blir tante til en liten gutt i februar! Gleder meg masse<3


Den andre gode nyheten er at jeg møtte huseiern min, som hadde låst seg ute til morgningen idag. Og hun kunne fortelle meg det at leiligheten er solgt, og de nye huseierne er gira på å leie ut til meg!! JEG TRENGER IKKE FLYTTE!! Ah, lykke! Skal ringe de nye huseierne så fort jeg får nr dems, spent på hva de tenker om husleie og slikt. Og ikke minst på hvordan de er. Satser på at alt skal gå fint, men små spent.

HURRA!

Nå skal jeg sette meg ned og sortere bilder til å henge på veggen, og finne rørlegger til vaskemaskinen min. Endelig faller ting på plass igjen!

Sliten? syk? farlig sliten?

Har hatt det fint de siste dagene.. Besøk av mor, skole, besøk av Christian og innflyttingsfest. Nå har roen senket seg, kvalmen og utmattelsen har tatt overhånd og jeg føler jeg får svi for mitt aktive liv. Men det skulle jo ikke være sånn lenger. Jeg sitter her og lurer på hva forskjellen er på det å være syk og det å være sliten. Er jeg bare sliten som vanlig folk også kan bli? Begynner jeg på en influensa eller lignende, eller burde jeg ta aktivt tak i det jeg har lært på lightning process. Rett og slett starte på nytt. Igjen er jeg redd for å dytte vekk en sykdom som trenger ro. Huff det skal ikke være så greit altså. Sykdom og utmattelse skremmer meg. Gleder meg til den dagen jeg vet hva som er syk og hva som er sliten.

Oslo er en våt by....

Dagene farer av gårde og byen lever sitt liv, mens jeg ligger på sofaen og har mistet oversikten på tid og sted. Har klart å bli forkjøla og det i en kombinasjon med påsnikende ME og dårlig periode er ikke helt heldig. Men i dag har jeg faktisk fått gjort litt husarbeid så det ser mennesklig ut her igjen. Er rart hvor mye ett sykt menneske klarer å rote. Godt å få litt orden igjen hvertfall. Stakar Taiko, går litt hardt utover han når jeg ikke er frisk. Turene blir betydelig kortere, og igår husket jeg ikke om han hadde fått kveldsmat engang. Så da han begynte å mase fikk han det muligens en gang til. Haha.

Gleder meg til tirsdagen da er det jo oppfrikingskurs. Skal bli godt å komme på beina igjen og ikke minst få trent litt igjen. Da treningen ble tatt bort fra meg, føler jeg at jeg fort falt tilbake til det gamle syke mønsteret mitt. Lite å fylle dagene med, og alt overskudd forsvant. Men jeg er hvertfall heldig som har løsingen til å bli frisk igjen! :)

På dagens tur med Taiko fant jeg ut at støvler er noe jeg virkelig trenger! MYE vann samler seg i gatene, og da blir det kliss våte føtter og mer forkjølelse. Må vel innrømme det at jeg har et par helt ok støvler stående her. Men jeg er jo så nøye på enkelte ting, og ønsker meg derfor et par støvler jeg kan føle meg vel i utenfor skogen og fjellet. Så da fant jeg en side i England og bestilte meg et par sorte korte hunter støvler. Gleder meg til de kommer!

Taiko koser seg, mens jeg syns det er ekkelt med gjennomvåte joggesko! 

Nå sitter jeg, merk dere sitter. Jeg får nemlig ikke lov av meg selv og legge meg ned, det er sånt syke folk driver med. Men hvertfall, jeg sitter her og lurer på om jeg skal gjøre den sykevanen jeg syns er litt ålreit. Nemlig å spise french fries! mmm.. Selvom jeg får en anelse dårlig samvittighet av det, både fordi det ikke er bra for meg og fordi det er en av sykdoms greine mine.. Jaja, vi får se om jeg klarer å prosesse bort den dårlige samvittigheten og om jeg orker og stikke på butikken.

Finns skatter

Her sitter jeg i sofaen min på Grünerløkka, ut av høytalerne kommer de nyeste albumene til Kate Voegele og Adele, mens jeg sitter å ser på alt jeg kan kjøpe på finn.no. Liker å se på alt det fine folk ikke vil ha lenger, noe jeg kan utnytte. Idag har jeg vært å hentet en Ralph Lauren vest ei frøken på vestkanten ikke hadde bruk for lenger. Er jo alltid slag på finn:p Det meste er jo ikke brukt engang. Spar kloden kjøp hverandres klær, hurra for det.

Igår ble jeg kjempe suffa, for endelig kom det en AEG kombi vaskemaskin ut på Finn igjen. Og da jeg ringte dagen etter den var lagt ut, var den allerede solgt. Kjedelig altså, for jeg trenger en sånn vaskemaskin!

Ellers kan jeg fortelle at jeg skal på oppfriskingskurs med aktivprosess.no 14.juni. Itilegg til dette får jeg nok engang behandling av en osteopat. Noe som gjør meg ganske så dårlig, men det er visst sånn det skal være. Så håper jeg blir frisk som en fisk igjen når neste uke er over:)
Har faktisk noen øyeblikk uten kvalme om dagen, så da får jeg i meg litt mat. Og det er jo bra.

Dagene går...

Huh, skikkelig bloggtørke om dagen. Jeg har faktisk skrevet et halvt innlegg om forrige helgs stevne, men kom aldri så langt at jeg fikk lagt det ut. Men kort fortalt fikk Taiko og jeg en 9.plass i hopp av 29 ekvipasjer. Ellers bare disk. Betina og jeg bytta hund et løp, jeg fikk endelig starta i klasse 3 igjen. Noe jeg elsket! Klarer nesten ikke vente med å få Taiko opp i klassene.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg er fryktelig sliten om dagen. Sliter med å få i meg mat og veien ut døra er nok engang fryktelig lang. Mamma og jeg har kommet frem til at det sammen med pollen kan være noen matallergier. Siden jeg blir kvalm så godt som hver gang jeg har dytta noe inn i munnen. Så da må jeg skynde meg å få bytta lege så jeg kan finne ut av litt ting:) Så satser jeg på at de finner noe, så jeg kan være sikker på at ikke det er ME som har begynt å herje igjen!

Frodo ble massert på tirsdag, og er nå friskmeldt! Lykke! Jeg får tilogmed lov til å begynne smått å trene han litt i agility igjen. Om dette går bra kan han være reserve hund på laget. 

Denne helgen har min vakre mormor blitt 70år. Noe som så klart måtte feires. Et lokale i Sandefjord ble fyllt med nesten 50 mennesker, venner og familie. Talene med gode ord stod i kø og det er ingen tvil om at jeg og Francisca har verdens beste momo!

Mormor engang i 20årene

Meg, mormor og mamma

 

I dagens program står det ikke stort annet enn en tur på Sats i ettermiddag. Kanskje jeg får tatt med meg slalomen ut og trent litt med Taiko før klubbmesterskapet til torsdag:)

Jeg har fått livet mitt tilbake!

Det har seg slik, at imorgen er det 2mnd siden jeg var ferdig på lightning prosess kurset. Så da tenkte jeg å sette litt lys på de store forandringene som har skjedd med min hverdag. Jeg syns det er ekstremt viktig at jeg husker på hvordan jeg har hatt det, og ikke tar ting som en selvfølge.

For 2mnd og 4dager siden lå jeg i et mørkt rom med solbriller på. Jeg hadde vanskeligheter med å puste, leddene mine verket, hode føltes som det skulle eksplodere, kvalmen var utholdelig og kroppen var rett og slett alt for tung til å røre på. Jeg var igrunn fanget i en kropp som gjorde meg vondt og var alt for diger til at jeg kunne flytte på den.

Heldigvis har jeg hatt noen oppturer og følt meg sånn delvis ok. Og sta som jeg er har jeg med all min makt prøvd å nekte sykdommen og ta over livet mitt helt. Har kommet meg på agility treninger i ny og ne, men da har jeg måttet posjonere energi. Og prioritere hva jeg vil. Kan ikke gjøre flere ting på en eller egentlig tre dager. Jeg hadde fått høre av flere leger og på sykehuset at om et halvt år ville jeg nok være fin igjen. Siden jeg er så ung og klarte å gå en liten tur med Taiko nesten hver dag. Da er det jo veldig rart at jo lenger tid som gikk jo mer sengeliggende ble jeg. Sykdommen tok totalt over og det ble mitt hovedfokus. Hva kan og ikke kan jeg gjøre?

Studiene kunne jeg glemme. Hjernen min virket rett og slett ikke. Kunne lese et kapittel 3ganger uten at noe særlig festet seg og konsentrasjonen var enkelt og greit ikke til stede. 

Synet ble dårligere og dårligere. Jeg som er langsynt skal kunne se tydelig på god avstand. Men nå begynte de nærsynte venninne mine og se hva som stod før meg.

Lyset ble min værste fiende. På dager med sol og snø var det best og holde seg inne på rommet, med den sorte rullgardina trekt foran vinduet. Jeg hadde solbriller for soldager og for overskyet og regndager. Solbrillene ble brukt like mye inne som ute. Skal si en føler seg ganske teit når en går med solbriller inne. Det er jo ikke sånn det skal være...

En busstur var fryktelig. For der satt jeg og visste at om det kommer inn en gammel eller gravid person. Kan jeg ikke reise meg uten å falle i gulvet selv.

Noen dager har dagens mål rett og slett vært og ta en dusj. Da er det snakk om en tur i dusjen, for så å sette meg ned for å slappe av, og etterhvert begynne å tørke meg. For igjen og slappe av før jeg kunne orke og børste håret. Det er ganske ekstremt hvordan kroppen kan bryte ned seg selv så mye, at en dusj er en virkelig tøff utfordring.

Og la oss snakke om dette med å innta et måltid. Glasset med jucie er fint om er halv fullt så det ikke skal bli så tungt å ta opp til munnen og drikke. Tyggeøvelsen er anstrengende og maten bare vokser i munnen. Det er utrolig slitsomt å spise når kvalmen ALLTID er der.

Om jeg endelig har en såpass god dag at jeg vil sminke meg, kan mascarabørsten være så tung at jeg glepper den. For ikke å snakke om kaffekopper og sukkerskåler. 

Bilen ble totalvraket i november, og det er ingen tvil om at utmattelsen og ukonsentrasjonen tok over. 

Trapper ble en utfordring og gå i. Ofte måtte jeg ta en pause halveis oppe.

Søvnen hadde forlatt meg og jeg måtte begynne å ta sovepiller, for å slippe en hel natt også med smerte og utmattelse.

Det er beintøft å ha en sykdom som ikke syns! Det hjelper meg svært lite at jeg ser frisk ut, når kroppen og hjernen min ikke fungerer. Fordommer om latskap og oppmerksomhetskrik. Det er IKKE min skyld at kroppen min produserer for mye stresshormon og gjør meg syk. At det parasympatiske og det sympatiske nervesystemet ikke samarbeider. Svært få tar ME'pasienter seriøst. Det er vanskelig å få penger fra Nav, du får ingen støtte til behandling, legene sier forskjellige ting, omgangskretsen vil ikke forstå og tilliten forsvinner.

 Men nå har jeg fått hjelp, av en metode mange mener ikke virker. Så da er det jo rart at jeg plutselig trener på Sats ca 3ganger i uka og Taiko får en times tur om dagen.

Jeg kan ha opplegg hele dagen og sover godt om natten. Jeg kan både se ut og nyte det flotte været. Mørkt rom med solbriller er ikke et tema lenger. Jeg skjønner hva jeg leser i sykepleiebøkene, og synet er på vei tilbake. Jeg stoler på meg selv når jeg kjører bil og selvforakten begynner å pakke sakene sine og dra. Jeg har ikke noen problemer med og drikke varme drikker lenger, for jeg VET at jeg ikke mister koppen i fanget noe mer. Jeg kan dusje, tørke meg, smøre meg, sminke meg og fikse håret uten å ta pauser imellom! Jeg opplever rett og slett verden på nytt og livet har så mye godt å by på. 

Takk Live Landmark for lightning prosess kurset, og mormor og morfar som betalte. Uten dere hadde jeg fortsatt vært lenket til sengen min uten noe særlig livskvalitet.

Når dette er sagt vil jeg også fortelle at denne fremgangen har jeg jobbet for og fortsetter jobbingen. Hver dag er en kamp mot sykdommen, men jeg har overtaket og elsker en frisk hverdag!

Stikk inn på aktivprosess.no om du vil vite mer om behandlingen:)

Fit for fight

Vel, det skal vel sies at jeg har hatt en noe tøff uke. Og godfølelsene har gjemt seg litt, eller jeg har rett og slett glemt å fokusere på de. Det er ikke godt å si. Men nå er jeg hvertfall klar for å kjempe ME'n ned igjen, og få et liv jeg vil ha. Takk for det.

Her i Oslo har snøen begynt så smått å smelte. Det er vått og ekkelt overalt, men et vårtegn er bedre en ikke no!

Foto: Ukjent

Igår var forresten hundene til massasje. Det viste seg å være en muskelknute som har plaget Taiko. Har gått å vært redd for at han ikke kunne starte i Drammen til helgen. Men gikk IKKE ut av Horten Dyreklinikk med sykemeldt hund. Hvertfall ikke så lenge han får medisinene sine. Så hurra for det!

Denne dagen startet med en god stund på SATS. Så nå skjer det ting, første time med personlig trener til fredag! Gleder meg, eller gleder meg vel enkli mer til kroppen min blir i bedre form. Det skal bli herlig! Nå må skal jeg straks lage middag til Roza og meg, kos:) 

Dagens godfølelse er ro etter trening. Altså legge seg ned på gulvet med dempet lys og rolig musikk, etter en hard treningsøkt. Det er deilig det..

you see that road isn't meant for me

Idag har vært en sånn ingenting er riktig dag. Men selv friske har vel en sånn dag innimellom, så gidder ikke å krisemaksimere og tenke jeg er syk igjen. Alt har sine opp og nedturer. Så da er det vel bare og gjøre det beste ut av nedturene. Heldigvis er det sånn nå at en nedtur bare er litt slækk og tiltaksløs. Ikke noe sånn typisk ME nedtur. Og det setter jeg så klart pris på! Det er jo faktisk under en mnd siden jeg var på LP kurs.

Har vært å trent med Taiko idag.  Det endte med en rask stopp, da gutten begynte å gå under hinderne. Noe han aldri har drevet med før. Etter å ha prøvd å skjønne hva som var galt, fant Betina og jeg ut at han mye mulig har smerter. Så han blir med på Frodo sin massasje time imorgen. Kanskje Heidi kan fort se om han kan trene eller ikke. Håper virkelig det ikke er noe farlig, orker ikke enda en sykemeldt hund. Og særlig ikke nå som jeg er i Vestfold for å nyte siste uke med drivhus. Blir spennende å høre imorgen.

Godfølelsene har sitti litt langt inne idag. Men en som sprer godfølelse rundt seg, er Betina sin Mina. Hva er vel mer herlig enn en valp sin uvitenhet og nysgjerrighet. Er så utrolig valpesyk!

Denne lille herligheten er 11mnd idag!

Og hurra for Moffen som er 74år idag<3

Skrøpelig kropp og snart agility stevne..

Jeg er temmelig irritert på denne kroppen som nekter og adlyde meg. I skrivende stund skulle jeg gjort meg klar og snart vært på release konserten til Popporn Radio og kost meg med godt folk. Men nei da. Heldigvis er det ikke siste konserten til Simon og Bendik, og takk for det.
Sjekk ut guttene her http://www.myspace.com/popornradio/music

Nå driver jeg smått og pakker ting Taiko og jeg skal ha med oss til Follo imorgen. Det er nemlig sesongens første stevne, og Kjellaug er så snill at jeg får sitte på med henne. Nå skal jeg spise litt pizza, prøve å printe ut startnr for så og dope meg i søvn før kl runder 21:30.

desember 09

En annen ting er at, til søndag skal jeg bli frisk! Det vil si at jeg tar turen til Bærum for å delta på et Lightning Prosess kurs. Er utrolig spent. Kurset varer i 3 dager, med ca 3 timer per dag. Håper så sykt at formen min kan bli bedre og jeg kan leve som ande 20åringer igjen!

Ønsk oss lykke til!

Vekk meg når det er over

Jah, da ligger jeg her i sengen min da. Nok en dag i det mørke rommet med solbriller på. Mat er noe jeg får i meg lite av, kunne jeg ikke noen bare gitt meg det intravenøst, så slipper jeg og bruke krefter på å føre maten til munnen og tygge. Igår hadde jeg nok en ekstrem nedtur. Hele kroppen min verket, leddene mine dreper meg. Om det er sånn og ha leddgikt, ber jeg til Gud om å slippe og noen gang få det. Jeg kryper meg sammen under dyna i stadig kramper fra smertene. Kroppen er alt for tung, det er umulig å holde den oppe. Halsen snevrer seg og jeg får knapt puste. Jeg er faktisk glad for minusgradene og den tynne luften, som prøver og trenge seg inn i lungene mine. En hånd rekker meg en sovepille og et glass. Jeg løfter hodet så høyt jeg klarer og får til slutt tabletten ned. En tåre renner nedover kinnet mitt, mens mamma kler av meg og brer dynen over den skrøpelige kroppen min. Ah, det er for slitsomt å leve. Jeg venter på at søvnen skal ta bort smertene mine. Kan ikke noen la meg sove til alt er over?

Velkommen til mine nedturer

Time keeps slipping by

Har du noen gang hatt dager hvor du har lyst til å finne på noe, men skrittet ut døra er bare alt for tungt og langt? Sånn har dagen min vært idag. Den intense kvalmen og svimelheten har gått til angrep igjen. En dusj er så utmattende at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. For er så lei senga mi at jeg dør litt inni meg.

Grunnen til at jeg skriver om dette er at jeg vil huske følelsen, den dagen jeg blir frisk. Så jeg kan sette pris på hver eneste dag med energi. Og ikke ta det som en selvfølge. Jeg tror det er viktig å stoppe opp engang iblandt og tenke over hvor heldig en er. Skole, et sted å bo, mat, mennesker som er glad i deg, tilhørlighet, familie. Det er mange der ute som mangler disse tingene.

 

Joggebukse, french fries, House og en liten dæsj familie har vært min dag.

Imorgen skal jeg unne meg en agility trening igjen. Er så utrolig glad for at jeg klarer å presse den syke kroppen min ut på agility banen i ny og ne. Vet mange der ute mener jeg er ansvarsløs også videre fordi jeg er i fysisk aktivitet, når jeg har fått beskjed om å holde meg i ro. Men det er der jeg får mestringsfølelsen min og kan legge den syke hverdagen min bort for en liten stund. Og for det er det verdt hvert eneste sekund!

Jeg vil bare ha livet mitt tilbake!

Igår så jeg på et program om ME, som kan sees på nrk-tv. Jeg vet ikke helt om jeg er glad for at jeg så det. For å være helt ærlig mistet jeg vel håpet om å bli frisk et lite sekund, eller enkli mange minutter, kanskje timer. Men syns det er veldig bra at noen står frem på den måten og viser hvordan vi egentlig har det. Viser frem noe av det vi til vanlig er blitt mestere på å skjule. Hun er riktig nok en god del sykere enn meg, men likevel kjenner jeg meg igjen i veldig mye.

Her er en link til programmet du kan se på nrk.no Puls - ME

En ting jeg reagerte en del på, er dette viruset de nevner. Jeg syns det er veldig unødvendig å nevne noe som er så ferskt, og som de ikke har noe bevis for. Det må vel være noe som skurrer når det bare er 2 av 5 studier, som finner XMRV viruset hos Me-pasienter? Det viser seg nemlig at de prøvene som er testet positive er "falsk postivie" og er blitt forurenset på labratoriet. Britiske forskere mener at XMRV viruset IKKE er årsaken til ME. Om du vil kan du jo lese mer her nhi.no og http://marthashave.wordpress.com.

Trengte bare å få ut litt frustrasjon om dette viruset, som gjorde meg fryktelig redd igår. Heldigvis hadde jeg en telefonsamtale med Live Landmark som opplyste meg om mye av det jeg har skrevet ovenfor. Og sa jeg ikke skulle bekymre meg viruset og slutte å lese så mye om ME. En blir vel bare sykere av det. Det sies jo at i løpet av sykepleiestudeiene har du hatt alle sykdommene du har lært om. Er kanskje ofte greit å være litt uvitende.

Nå om dagen venter jeg bare på at 3 til skal søke på Lightning Prosess kurs, så jeg kan bli frisk!

 

Sånn vil jeg bli igjen! Kunne være i fysisk aktivitet uten å lide for det etterpå. Og kunne være i sol og snø uten å være totalt avhengig av MØRKE solbriller som uansett er for lyse.

Snartur på sykehuset...

Idag begynte dagen alt for tidlig for min smak. En tur på sykehuset stod på timeplanen. Legen hadde mye bra og si, er vel første legen jeg har vært hos som faktisk har litt greie på Dengue feber. Godt å endelig føle at jeg er i gode hender. Fikk også beskjed om at jeg sikkert ikke kommer til å dø om jeg får det igjen, vil bare bli en god del sykere enn denne første gangen. Så det er jo bra, men kommer nok til å holde meg unna dengueland likevel.. Og visste dere at det bare er 1% av myggen som er bærere av dengue viruset?

Legen var veldig fornøyd for at jeg har sluttet på skolen. Og mente at min beste medisin igrunn bare er å kose meg og gjøre ting jeg liker. Det kan jeg jo leve med. Han sendte også en henvisning til ME-avdelingen eller hva det heter. Men siden de har så fryktelig lang ventetid kan det jo kanskje hende jeg er frisk innen den tid! Krysser fingrene for det!

Så med ett stikk i hver arm rikere og 9 blodprøveglass fattigere, gikk det en litt lettet og overveldet Sus ut av Ullevål sykhehus. Glad jeg hadde med mamman min, som kunne passe på meg.

Det ble kafé og litt tid til å ta inn alle intrykkene, før vi dro tilbake til voffene i leiligheten.

 

Nå er vi to slakt på sofaen etter en lang og slitsom dag... 

I wanna tell you i'm fine, but it's hard when i'm dying inside...

Da var det gjort og avgjørelsene er tatt. Nå er det ingen vei tilbake. Permisjonsøknaden til skolen er sendt. Og om noen uker kan jeg ikke lenger kalle meg en student. Men når kroppen nekter å virke er det ikke stort annet å gjøre, enn å roe ned ting. Sikkert på tide at jeg å skulle skjønne det, men så sta som jeg er skal det mye til før jeg roer meg med et nederlag.

Mange lurer på hva jeg skal gjøre fremover og om jeg skal beholde leilighet og bil. Tiden foran meg skal jeg bruke til å ta hverdagens utfordringer i mitt eget tempo. Jeg skal kose meg med ting som gir meg overskudd. Altså agility, mennesker jeg er glad i osv. Så skal jeg igrunn rett og slett fokusere på å bli frisk.

Leiligheten beholder jeg! Har man først vært ute av mors rede i 1 1/2 år, blir man ikke frisk av å flytte tilbake. Pluss at jeg sleit ræva av meg for å finne og få den leiligheten jeg har nå. Er virkelig ikke lett å få leilighet i Oslo med hund, skal jeg si dere. Også skal jeg begynne på sykepleien på nytt til høsten. Og da er det bare dumt å gi fra seg leiligheten. Bilen får også bli, så får vi se om den kanskje blir solgt til høsten.

Så det var de nyeste oppdateringene på sykdommen og mitt liv. I slutten av mnd stikker jeg en tur på sykehuset. Det blir nok bra!

Bangladesh 2009

Så en siste ting før jeg slutter å skrive... PASS DERE FOR MYGGEN!

Desperate for changing...

Jaja, etter alle disse glade dagene, står det alltid en nedtur og venter. Men denne skulle visst bli litt hardere enn forventet. Etter en samtale med en lege på sykehuset viser det seg at noen jobb kan jeg bare glemme i sommer, og jeg er heldig om jeg klarer studiene til høsten. Nå er det nemlig sykdommen Me som overtar for denguen, med å ødelegge livet mitt! Takk for det.. Mine fremtidsplaner går i grus, og jeg er rett og slett ganske sint og lei. Men jeg vil jo som vanlig ikke at dumme sykdommen skal overta livet mitt, så jeg skal gjøre alt som står i min makt til å bli bedre!

Idag stikker jeg til Eline i Oslo, og vi skal på visninger, så håper jeg på å få et sted og bo til høsten:)
Deretter står slottsfjellfestivalen for tur, gleder meg helt villt! Og på lørdagen skal jeg en tur innom en mann som skal gjøre meg frisk med nåler, gleder meg ikke fullt så mye til det.. Men blir vel bra, alt for å ha en mulighet til å klare studiene!

I helgen har solstrålene mine vært her. Og vi har kost oss på stranda og hos mormor og morfar. Det har vært herlig:)

Fine jentene mine<3

Aking+Dengue feber = Legebesøk...

Torsdag hadde vi akedag! Det var kjempegøy helt til det ble kjempekaldt. Vi grillet pølser på bål og akte på søppelsekker. Etter en lang dag, for et slitent menneske som meg, endte det med kjempe vondt i hode og lys skyhet. Jippi! Det ble med andre ord en tidlig kveld på meg.

Henriette og Dan

Koselig!

Fredagen kom og jeg håpet å være frisk som en gullfisk. Men neida, kroppen var helt visen og hodet gjorde  jammen vondt det også. Therese tok turen innom rommet mitt og informerte om en fyr som skulle snakke om hvordan det er å være fotograf og sånn. Noe jeg ville få med meg. Jeg kom meg til hovedbygget, hetta på genseren min kom fort over øynene og jeg fant ut at solbriller kanskje hadde vært en god idee. Så der satt jeg i et helt mørkt rom med solbriller på. Haha, føler meg så smart om dagen! Den bekymra Jenny mendte jeg måtte komme meg til legen, og etter en samtale med mamma på telefonen, ble det slik. Legen var kul, og hadde faktisk hørt om sykdommen min før. Wow! Og det viser seg visst at dengue feber, kan føre til hjernehinnebetennelse, bare foresaket av virus eller noe. Så nå føler jeg meg helt fantastisk heldig som har fått denne sykdommen som kan føre til så mange andre sykdommer.. Han kunne også informere om at hvis jeg får denne flotte sykdommen igjen, kan visst blodårene mine sprekke. Så da kommer jeg til å spy og drite blod, pluss at det trenger seg gjennom huden min. Heldig? Jeg som vil ut med leger uten grenser eller røde kors. Jaja, får nok sjekke opp dette nøye en dag.

Jenny og jeg dro nå til butikken etter legebesøket, så jeg kunne få meg noe Haribo, som er mitt dengue godteri. Og Hilde måtte ha cola, siden hun hadde spydd hele natten.

Så dagene mine tilbringer jeg mest i senga, med lydbok på. Eller ser film med solbriller. Fikk en sykemelding fra legen om at jeg må ta ting helt med ro, og en trussel om at hvis jeg aker igjen i den nærmeste tiden, stikker han pennen sin i øye mitt. Haha..
Men siden jeg begynner å føle meg bedre, regner og håper jeg på å slippe fler sykehusbesøk:)