Silent tears...

Nå har min aller beste reist, hun som har vært med meg siden jeg kan huske. Maria og jeg har alltid vært uadskillelige. Da vi var mindre kjente vi alle hverandres venner og hennes hjem var mitt hjem nr 2 osv. Min mor var litt hennes mor og hennes mor var litt min mor.

Sammen har vi vært igjenom det meste, både godt og vondt og alltid støttet hverandre. Maria var med da jeg fikk lov til å gå til butikken alene for første gang, den jeg var sammen med da jeg for første gang drakk alkohol uten voksene tilstede og den jeg alltid var barnevakt med. Maria har alltid vært der. Det var hun som sov sammen med meg første natt som enebarn og som alltid hadde noe å si eller en klem å gi.

Haha, jeg husker når vi var små og jeg kom på besøk og Maria bare satt og leste. Så jeg gikk enten oppgitt hjem igjen eller begynte og leke med noen søsken. For ikke å glemme jenta som alltid glemte tid og sted, en tanke distré?

Vi har alltid vært et bra team. Husker da vi plaget alle som var større enn oss. Mens jeg var frekk, var Maria sterk og passet på at jeg ikke ble banket. Så mye gøy vi har hatt!
Det at sykelen ikke har bremser, er da ingen hindring i å sitte tre på den i noen km. Stallen måtte vi jo til.

Mange timer har vi tilbringt på sykkel, rollerblades, på trampolina, på hustaket eller i stallen. Jeg hadde ikke på noen måte vært som jeg er idag, hadde det ikke vært for at jeg har fått den gleden av en ekstra familie. Og alltid vite at jeg har en å prate med når livet er vanskelig. En jeg vet bryr seg om meg uansett hva dumt jeg finner på. 

Denne jenta er bare fantastisk og jeg er så glad for at livet ordnet seg for henne. Nå er hun gift, har en sønn og har flyttet til statene. Takk gud for flyet, så jeg kan komme meg over vannet og si hei noen ganger. Det er jo heldigvis ikke slik at hun forsvinner for godt! Og det er bra, for da vet jeg ikke hva jeg skulle ha gjort.

Gleder meg masse til å komme på besøk! Takk for at du er så herlig, Savner deg alt for mye allerede<3