Besøk og filmdag..

Lørdagen kom, dagen startet med en film, før Eline og jeg fant ut at det var på tide å besøke pappa. Som nevnt tidligere driver han å flytter og jeg har ikke sett det nye huset, og det må gjøres noe med. Vi kjørte først til undrumsdal og møtte pappa der, så han kunne vise oss veien videre til Grette. Eline og Sus ravea til David Guetta på veien, så turen gikk fort. 

Eline og Sus, Sunnfjord folkehøyskole 07

Et hvitt hus med en lang veranda møtte oss. Vi fikk en omvisning og kom fram til at det var fint, men mye større plass enn hva han enkli har bruk for. Men på en annen side, så har han et sted å gjemme alt skrotet sitt.

Tante Berit og onkel Ragnar og Bestemor og Bestefar var der, for å hjelpe til med flyttinga. Koselig å hilse på dem igjen, selv om det bare var 24 timer siden sist. Vi var alle enige om at det skulle bli deilig når pappa blir ferdig med flyttingen og får kommet seg til ro i huset sitt. Gleder meg til å komme mer på besøk. 

Vi dro hjem igjen da kl nærmet seg 19, satt på en film, og gjett hva som skjedde? Stemmer, jeg sovna. 

Søndagen kom og dagen gikk nok en gang til å se på film. Jeg klarte å bli sliten av det også. Blir deilig når kroppen min blir helt frisk igjen. Eline fant ut at det var på tide å komme seg hjem, siden hun også skulle til hesten sin en tur. Da satt mamma og jeg igjen, så litt på tv og spiste boller og drakk kakao. Og jeg klarte å holde meg våken helt til 20:30! 

Idag er det mandag. Våknet kl 6. Fant ut at det var mye snø ute! Jeg liker ikke snø, men det gjør Frodo, så slapp han ut så han kunne kose seg litt i det ekle kalde, våte. Jeg tok frem dataen min og ventet på at mamma skulle våkne. Det ble en god frokost og mer data, før jeg tok turen til Lars Petter for å se på film. Koselig å dem igjen. Ruffy har fått tilbake pelsen siden sist og blir bare mer og mer voksen for hver gang jeg ser han. Vi så en hyggelig film, eller noe, så fant Lars Petter en uåpnet film. Så den måtte vi jo se. Det var om vampyr aktige mennesker som spiste vanlige mennesker. Ikke morsomt! Det endte med at Lars Petter og Ruffy måtte følge meg hjem. 

Nå sitter jeg hjemme med mor, prøver å ikke sovne. Hun skal lage horn med ost og skinke. Nam.. Også kommer Corina etter jobb. 

Ville legge til noen nye bilder, men jeg finner ikke ledningen til kamera, og glemte å ta med Lars Petter sin. Så bilder får jeg ha til gode.

Hurra for meg!

Det hadde seg nå slik at jeg ble et år eldre i Bangladesh. Det ble feiret litt der borte med kake og random ting. Men en bursdag trenger familie.. 

I Bangla med den tøffe pingvin gaven!

Foto: Jenny Skibenes

Derfor ble det bestemt at fredag 27 skulle min kjære familie komme. Og jeg klarte nesten ikke vente. Menneskene som hadde tenkt på meg, mens jeg lå for døden (?) i Bangla. De som ville betale meg hjem og var redd for meg. Men alt ordnet seg og nå var jeg klar til å gi dem alle en stor klem! 

Jeg skulle få slå i hjel litt tid med å dra til Tønsberg, til osteopaten og se om han kunne gjøre meg noe friskere. Han, som resten av helse folk i Norge visste ikke stort om sykdommen, men jeg hadde noen nerver som trang og roes ned, etter infeksjonen. Så det ble gjort og jeg fikk en ny time. Maks sliten, satte jeg nesa hjemover igjen, og stoppet på Revetal for å si hei til min kjære far. Som jeg også hadde savnet lenge. Det var godt å få en god stor klem og et glass iste. Jeg kom meg videre, pappa stressa værre for han driver å flytter. Og det kan ta på. Men bare han blir ferdig tenker jeg han kommer til å kose seg i det nye huset, med alt for mange rom. 

Kl ble endelig 17 og folk begynte å komme. Det ble fullt hus og masse prat. Kjempe koselig. Men jeg ble ekstremt sliten, så da gjestene hadde reist, tok det ikke så lang tid før jeg lå og sov. Stakar Eline som skulle overnatte.

Men jeg hadde nå endelig fått bursdagen jeg hadde gledet meg til:)

 

Home sweet home..

Etter en lang flyreise begynte vi endelig å nærme oss Norge. Der mamma, pappa, besteforeldre, hundene og haribo befinner seg. Etter 2 lange flyreiser på 6 og 7 timer var vi endelig i London. Her var det kaldt, men med starbucks, boots apotek og en ikke Bangla lukt var det helt herlig. Jeg fikk med meg Torleif for å kjøpe godteri jeg hadde syti om i snart 4 uker. Og godteri ble det på meg! 

Vi kom oss på SAS flyet. Det viste seg og skulle bli en meget kaldt reise. Heldigvis hadde jeg både iPod og gameboy, så det ordnet seg, og plutselig var vi i landet jeg hadde savnet så lenge! Vi kom oss ut av flyet og et lite sekund lurte jeg på hva jeg hadde savnet, for i Norge var det iskaldt! Men vi kom oss til taxfreen og der stod haribo godteriet og ropte på meg. Det ble litt godteri (som jeg også hadde savnet i en evighet), litt vin og røyk til min far. Så fant vi kofferten, som heldigvis hadde kommet seg fram, deretter var det gjennom tollen og så gi mamma en stor klem! Det er personen jeg hadde savnet da jeg lå syk og personen som virkelig jobbet for å få meg hjem. Vi sa hade til de søte Bjerkely menneskene og kom oss inn i super lagunaen. Roza satt på til drammen, og på veien måtte vi såklart stoppe på en bensinstasjon og kjøpe en korv. For gris har vi ikke spist på evigheter..

Vel hjemme etter å kjørt smertefritt på en vei uten rykk og napp og masse tuting, kom vi hjem til hundene mine. Det ble felt noen tårer i den gledlige gjenforeningen. Deretter måtte jeg vise mamma alt jeg hadde fått kjøpt. Spise godteri og drikke julebrus og tropo! Vi satt oppe til kl ble 4 før vi fant ut at det var på tide å komme seg i seng. Den følelsen av å legge seg i min myke seng, med en tykk dyne og en fantastisk pute og to hunder var helt ubeskrivelig. Og jeg hadde en virkelig fin natt, før jeg våknet 05:30. 

Torsdag: 

Gikk til å nyte livet. Har vel ikke tall på hvor mange ganger jeg fortalte hvor godt det var å være hjemme igjen. Mamma lagde en god frokost før det var tid for å møte en norsk lege. Vi venta på venterommet en stund, før vi kom inn, og da vi kom inn hadde ikke legen enkli så mye fornuftig å si. For leger i Norge vet ingenting om dengu feber. Men det hun visste var at jeg kommer til å være sliten lenge og at jeg må ta livet med ro. Og det kan jeg sikkert klare. Selv om jeg faktisk hadde lyst til å gå noen timer i skogen med hundene. Men det får vi ta til jul. For da må jeg vel være frisk vel? Det er det ingen som vet. 

Jeg tok nå hvertfall enda en blodprøve, som ikke gjorde vondt i det hele tatt. Kanskje Banglaland har herda meg? Ikke godt å si. Men blodprøver er hvertfall ikke skummelt lenger, eller ikke sååå skummelt. 

slottsfjell festivalen 09

Endelig ferdig hos legen, tok jeg turen til byen med Elisabeth. Da jeg skulle parkere møtte jeg Cor og Ida. Cor hadde nettopp hatt norsk muntlig eksamen og fått 4! Er så stolt! Visste du kunne greie det, kjære. De hadde allerede vært ute å feira, så Elisabeth og jeg dro på brygga alene. Der ble det Cola og clubsandwich, og til min store fortvilelse har magen min blitt en del mindre på å ikke spise på en uke, så jeg orket bare halvparten.. Menmen. Sånn kan det gikk.. 

Vi gikk litt i byen, før jeg måtte se på den nye leiligheten. Den var liten og fin, kan nok få noen gode stunder der også, som i moloveien. Selvom jeg kommer til å savne den korte veien til stranda til sommeren.. 

Jeg kom meg hjem igjen, satt på en film med mor og sovna kl 19. 

Dengue feber...

Da er min tid i Bangladesh straks over. Endelig? Ja, jeg vil tørre å påstå det. Asia turen ble virkelig ikke som jeg hadde tenkt på forhånd, overhode! 1Mnd skulle gå fint, jeg skulle lære masse om både foto og kultur. Alle medisiner var pakket, så syk, det skulle jeg hvertfall ikke bli. Har ikke rotet med en eneste malariatablett, og idoform og antibac har vært gode venner. Så går det en uke, og hvem blir syk? Jo jeg, men greit nok, var mange fler syke, så det skulle nok komme seg etter noen dager.

Bursdagen min kom, og formen hadde begynt å komme seg, hadde tilogmed gått fra Patshala og til hotellet, denne dagen. Ekstremt sliten etterpå riktignok, men jeg hadde klart det. Søte mennesker hadde kjøpt maks tøffe gaver til meg, og prøvde å gjøre dagen min fin. Takk:)

Denne natta skulle bli starten på mitt lille Bangla mareritt. Jeg stod opp og måtte kaste opp et par ganger, hodet gjorde så vondt, som jeg aldri har kjent før, og ryggen min kunne drept meg. Hver eneste lille bevegelse gjorde døds vondt, og jeg som skulle få igang noe til storyen min! Jeg ble nødt til å sende melding til Ivar på morgningen og si at jeg ikke kunne ta bilder den dagen. Feberen var høy, og tårene presset på.

Jeg lå i senga to dager, med høy feber og lyd og lys var det mest grusomste jeg kunne tenkte meg. Da var de to stakarene jeg deler rom med, og Ivar enig om at nå skulle Sus på sykehus. Jeg så selfølgelig ikke vitsen med det. Uansett var bare tanken på å sitte i en tutende bil, ganske uakseptabel for min del. Men neida, jeg hadde ikke noe jeg skulle ha sagt. Som jeg hadde forutsett var det å sitte i tutende bil helt forferdelig. Så jeg la meg ned på bilgulvet og holdt for ørene. Vi kom fram til Square Hospital. Ivar hjalp meg inn før beina mine ikke klarte å bære meg mer. Jeg fikk en seng, og det inn kom det masse hvitfrakkede folk og spurte spørsmål på gebrokken engelsk, så jeg skjønte ikke stort, men svarte så godt jeg kunne. Det endte med en pille bak, intravenøst og noen timers søvn. Fint. Etter en stund ble jeg vekt og fikk beskjed om at Dengu feber var muligens min diagnose. Det kunne jo ikke være mulig, for Eirik hadde jo sagt at å få det, var som å vinne i lotto. Og da ser jeg ikke greia med at jeg skal vinne på sykdom og ikke penger!

Men greit, si nå at jeg hadde denne sykdommen da. Neste beskjed ble at jeg måtte holde sengen i 1 uke og slappe godt av i 2uker. Men det, var ikke mulig! Jeg hadde en workshop som skulle gjøres ferdig, det måtte da være mulig å gi meg noe febernedsettende (svelgende vel og merke!) og la meg jobbe. Jeg hadde jo faktisk ikke kommet halve jorda rundt for å ligge i en seng! Men neida, om jeg ikke tar ting med ro kan jeg ende opp med ME og det er uaktuelt for min del. Så senga, here I come.

Greit deprimert over at turen min nå var ødlagt, energien helt borte og en viten om at jeg måtte tilbake hver dag og ta blodprøver ( jeg er livredd nåler), dro vi tilbake til hotellet. Jeg la meg, felte noen tårer og sov.

Ettersom dagene gikk og jeg begynte å bli vandt til min dagelige tur til sykehuset, begynte vi å prate om å få meg hjem. Hva er vitsen for meg å ligge i en seng og hver dag bli minnt på at turen min var blitt en katastforfe. Itilegg hadde jeg ikke spist på mange dager, for maten her er ikke noe som frister en lite matglad, syk sjel. Jeg prata med mamma på tlf hver dag, og savnet var stort! Haribo godteri hadde jeg også lyst på, men det skulle dem jo heller ikke ha her, dumme dumme møkkaland eller mygg om du vil.

Jeg ble bare mer og mer deprimert enkli, forsikringselskapet ville få meg hjem, så ville de ikke, plutselig var jeg ikke sterk nok til å fly, tilfelle blodplatene falt så mye at jeg måtte ha blodoverføring. Så viste det seg at jeg ikke måtte finne på å ta imot blodoverføring herfra, så hadde forsikringselkapet snakket med en lege som sa at jeg var helt frisk og fin og det neste øyeblikket hadde visst blodplatene mine blitt fler (selvom de hadde blitt færre), men i stand til å fly var jeg ikke. Kommunikasjons svikt!!! Det ble bare masse beskjeder over hverandre og plutselig visste ingen noenting. Stakars mamma og pappa som satt hjemme med dette. Og takk Ivar som jobbet som en helt med å sende mailer og styre og ordne. Det endte nå hvertfall med at jeg ble i Banglaland. Stakars Jenny og Therese, de kom inn med frukt, de prøvde å stappe i meg og passet alltid på at jeg hadde vann. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har bedt Therese om å dempe stemmen, da hun skriker ut som hun pleier. Hehe, mye å tenke på med en syking på rommet. Men Takk for hjelpen:)

Etterhvert innså jeg at jeg ikke hadde noen mulighet til å komme meg vekk fra landet før tiden. Alt her gjorde meg kvalm. Jeg ville bare hjem, men det var på tide å stille inn tankene på nytt. Det var tross alt bare 6 dager til alle skulle dra. Huff, 6 lange dager! Men etterhvert begynte formen å bli bedre, jeg begynte tilogmed og snakke, mens vi ventet på resultatene til blodprøvene. Og en dag fikk jeg lyst på pannekaker, så Ivar fikset det til meg, og jeg hadde nå faktisk spist! Kreftene kom snikende tilbake og plutselig begynte jeg faktisk å se på de som kjørte rullestolen min, og de som stakk meg. Jo, bedre jeg følte meg, jo mindre blodplater hadde jeg i kroppen, og plutselig en dag våknet jeg med utslett over hele kroppen. Dette hadde legen allerede forutsett og det var nå sikkert at det var Dengu feber jeg hadde klart å skaffe meg. Blodplatene mine kom seg helt ned på 50 (de skal være mellom 150-350), før de begynte å klatre oppover. Og da det røde tallet endelig begynte å stige var det mange skuldre som kunne senkes. Da var det ikke lenger noe vits å bekymre seg for blodoverføring.

Blodplatene mine blir fler og formen kommer seg. Jeg ble med ut på shopping. Når jeg først er stuck her, kan jeg jo prøve å utnytte meg av de billige tingene her. Noen skreddersydd kjole blir det ikke, for det blir for dårlig tid. Så det var kjempe kjedelig. Men håper jeg finner noe fint hjemme kanskje. Shoppingen var litt sterk kost, jeg ble virkelig dårlig, og følte jeg kunne besvimt når som helst, men så kom vi inn i en butikk med kjent musikk og litt mer vestlig stil på klærne. Da ble lille Sus med ett litt friskere. Det ble ikke store handelen, men jeg hadde i det minste vært utenfor hotellrommets fire vegger.

Mislykka tur? Ja! Men håper jeg får litt tilbake på forsikringa. Imorgen skal jeg min siste tur på Square Hospital og ta en dengu feber test. Så har jeg det svart på hvitt at turen min ikke ble som jeg hadde tenkt.

Takk til alle som har tenkt på meg, og hjulpet meg gjennom med koselige ord:)

Idag er det prensentasjon og utstilling. Så da skal jeg virkelig få se hva jeg har gått glipp og hvor flinke de andre har vært..

Gleder meg til å endelig komme hjem!!

Syk!

Så har det altså skjedd. Jeg har reist i over 15 timer til et land langt vekk, og ender opp sengeliggende. Feberen sniker seg på, kroppen vil ikke adlyde, og krangelen med magen om den skal holde på maten jeg spiser, er blitt en vane.

Etter å ha vært så godt som sengeliggende i de to research dagene, tenkte jeg at jeg skulle prøve å komme meg på skolen. Det begynte vel så bra, helt til jeg ikke lenger klarte å holde hodet. Hasib ga meg en grønn, vondtsmakene drikke, noen paracet og sendte meg tilbake til hotellet i bilen sin. Fikk streng beskjed om å få i meg litt mat, sove og drikke masse vann. Og det er igrunn det dagen har gått til.

Savnet av min snille mamma som alltid passer på meg, og noen glade hundefjes, har vært stor. Og motivasjonen for oppgaven min her, har vært greit langt nede. Men nå er jeg på bedringens vei, blitt god venn med et paracet brett, og fått meg en kontakt, som skal følge meg til et senter for handikappede mennesker. Der håper jeg det blir noen bra bilder, og at motivasjonen og overskuddet kommer snikende tilbake.  

Første assigment...

Dagene har rast av sted her i Dhaka. Vi har hatt vår første assigment som gikk ut på portretter. Det skulle tas 120 portetter per dag i 2 dager. Altså 240 portretter. Vi fikk ikke lov til å slette noen bilder, så lærerne skulle få se hvordan vi jobber.

Oppgave dag 1, gikk jeg ut på egenhånd, for å finne noen folk å ta bilde av. Det skulle jeg nok ikke gjort. Møtte nemlig en fyr som virket veldig hyggelig i begynnelsen. Han viste meg litt rundt og jeg fikk tatt noen bilder. Han viste meg rundt på et museum, og plutselig ble han litt vel innpåsliten. skulle vite alt om meg og min kultur, spurte om jeg hadde kjæreste osv. Nei, huff. Jeg ringte desperat til Wanda og ble heldigvis kvitt han etterhvert. Jeg kom sint inn på hotellet fordi den irriterende mannen hadde kastet bort mye dyrebare tid, men Roza tok meg med til en park og slikt og vi ble ferdig med oppgaven. Takk Roza!

Dag 2 skulle jeg enkli møte en modell. Men hun kunne ikke likevel, så vi samlet en gjeng og dro på new marked, ikke så langt fra hotellet. Da vi kom frem, fant jeg ut at jeg hadde klart å ta med meg Arfun sitt kamera! Fint! Jeg fløy da rundt på markedet med et kamera jeg ikke kunne bruke. Men fikk låne Therese sitt, etter at hun hadde skyti sine 120 bilder. På markedet var det masse hyggelige folk, og noen grusomt innpåslitne. Dagen før hadde Torleif betalt alt for mye for en longi. Så selgeren der kjente han jo så klart igjen, er ikke så mange hvite kjemper her, så han fulgte konstant etter oss, og skulle hjelpe oss. Stress! La oss klare oss sjøl! Og etter en stund dukket det opp en til, som ville gifte seg med meg, og han fulgte også etter oss hele tiden. Han kunne jeg virkelig slått ned! Han skulle til en hver tid bestemme hva jeg skulle ta bilder av, og prøve å få meg til å se på klesbutikken sin. Det er hardt å være hvit i Bangladesh:p Men får vel prøve å se sjarmen i det, selv om det noen ganger blir litt vel mye for min del. Vi takket nå hvetfall for oss, og gikk litt rundt i gatene og knipsa. 

De 10 beste bildene skulle printes i en butikk og tas med til skolen for kritikk. Det var noe ganske anderledes enn kritikken på Bjerkely hvertfall! Her fikk vi beskjed om at bildene våre ikke var gode nok og at vi fikk komme med noen bedre neste gang. Kun noen få fikk god kritikk på noen av bildene sine, og fikk dem hengt opp i klasserommet. Flinke..

Så nå er det bare å skjerpe seg, og jobbe som noen helter..

Dag 3, landsby og nye opplevelser...

Dagen startet på Patshala. Vi fikk slike fine pressekort av Ivar, der det står navn og at vi er studenter på Patshala. Ivar pratet litt om gruppearbeid, og gruppene fikk en liten gruppeoppgave. Deretter fikk vi en oppgave av den ene Bangla læreren, som jeg ikke husker navnet på. Det var at vi skulle forskellige steder og ta gruppebilde. Vi dro først for å spise litt lunch. De lokale fikk velge sted og vi endte opp på en kinaresturant. Vi overlot ansvaret til dem og endte opp med ris og kylling og noe saus greier. Anders advarte oss mot å drikke av glassene, fordi de ble nemlig bare skyllt, ikke store oppvaskrutinene med andre ord. Vhorskor spurte om vi trengte gaffel eller om vi skulle spise med hendene. Vi tok håndspising utfordringen på strak arm, og følte oss som 3åringer igjen.

Så turen gikk først til en gammel hage, der var det en sun clock. Vi hadde fått beskjed om å ta hoppe bilder alle stedene. Og hvite mennesker som står å hopper, er grusomt spennende, så vi tiltrakk oss jo en mengde med mennesker igjen. 

På en liten grønn mopedbil sak gikk turen videre til den gamle delen av Dhaka. En mer fattig del vil jeg påstå. Her jobba folk og stod på. Vi hadde også fått i oppgave å ta bilde av en skallet ricshaw, for det fins visst ikke. Vi fant nå en med litt mindre hår hvertfall, og fikk et bilde med han.

 

Vi gikk videre til et marked. Der solgte de frukt og grønnsaker, helt inntil noen togskinner. Jeg syntes det var litt skummelt, men heldigvis kom ikke toget mens vi var der. Vi kom oss inn på et fiskemarked, for vi skulle ta bilder av en spesiell fisketype. Alle i gruppa tok opp hver sin fisk, og smilte pent. Jeg forvilla meg selvfølgelig bort fra mengden oppslukt i alle de hyggelige menneskene, jeg kunne ta bilde av. De er så glade når vi tar bilder og viser dem de etterpå. Søte mennesker, også ber dem oss om å ta bilde av naboen ogsånn. Festlig asltså. Hadde bare folk i Norge vært mer sånn. Etterhvert hører jeg navnet mitt og må løpe etter gruppa, tar noen snapshots på veien ut og finner de andre. 

Nå var det tid for te og noe brød/kjeks greier. Teen var awsome, greit lik den vi smakte på igår. Da vi kom ut fra cfeèn eller hva jeg skal kalle det, stod evig mange folk utenfor for å se på oss igjen. 

Nå endte vi opp med riskaker, som også måtte smakes på. Vi fikk tildelt en skitten gaffel hver. Det var bare og ikke tenke på hvor den hadde vært før, være høflig og spise kaka. Den var slettes ikke værst, og med sikkert 100 tilskuere, var det hvertfall bare å oppføre seg. Vi fikk endelig ned kaka, og kom oss videre. 

Denne gangen ble det buss. Mens vi ventet på gikk til bussen hadde vi en lang rekke etter oss på sikkert 40 folk. Da vi stoppet for å vente på bussen omringet de oss igjen og tok opp mobiler for å filme og ta bilder. Spent på hvordan vi skal klare å jobbe om vi skal ha en horde med mennesker etter oss hele tiden. Men er jo lov å håpe at det blir litt mindre når vi går litt færre hvite folk sammen.

Enedlig kom bussen. Den var utstyrt med en ekstremt knust frontrute som helt klart ikke hadde kommet seg gjennom en EU kontroll her. Det hadde vel igrunn veldig lite av kjøretøyet her gjort. Trafikken er helt syk. Ambulansen slippes kanskje forbi på en god dag, men det er det å komme seg først frem som betyr noe. Og sikkerheten er å tute så andre vet hvor du er.

Vi kom frem til en liten utstilling av noen gamle Patshala elever. Tema var rest in peace. Så det var begravelse og sørge bilder. Det ene bildet gikk virkelig inn på meg. Det var av en dame som gråt. Og fotografen har fått med seg den ene drpåen som drypper ned fra ansiktet hennes.

Vi skulle ta et gruppebilde med han ene som hadde noe ansvar for utstillingen. En søt mann, med langt skjegg og runde briller. Utstillingen forgikk helt intil en kirke og en kirkegård. Gravene på kirkegården var fulle av lys, og man kunne se masse hvite kors, dekorert med noen blomsterkranser eller noe. Ikke som i Norge, men mer Hawaii kranser aktig. Pent var det hvertfall.

Slitne gikk vi tilbake til gruppa, da den ene tiggeren ropte navnet mitt etter meg, fikk jeg litt små panikk og kom meg bort til de andre. Jeg skjønte etterhvert at han hadde snappet opp navnet mitt da noen andre hadde ropt meg, men skummelt var det likevel.

Vi fant oss endelig en liten grønn mopedting og kom oss tilbake til hotellet. Sa hade til de lokale elevene og kom oss inn. De andre elevene er kjempe hyggelige, de tar var på oss, lærer oss ting og snakker med oss. Vi hadde nok så absolutt ikke klart oss her alene, med tanke på at mange ikke kan engelsk. Men vi kom oss hvertfall inn og en kald dusj ropte på meg. Etter å ha svetta hele dagen, er det sykt hvor mye jeg setter pris på den dusjen. Ren og pen, skulle vi enkli gå å spise, men Torleif og jeg orket ikke, og fant ut at hans Pringels var en fin middag. Gode og mette eller noe, gikk vi og slappet av på verandaen, som det ene rommet er så heldig å ha fått.

Også var det natt for meg.  

Panam city og fotoutstilling.

Dagen begynte med at klokka ringte 07:30. Da var det på tide med en dusj før frokost, og gjøre seg klar til Pathshala elevene kom for å hente oss. Idag skulle turen gå til Pama City, som vi fikk vite var Bangladesh sin gamle hovedstad.

Det ble en minnerik busstur, ifølge Jenny som satt foran, hadde vi visst dulta til mange folk med bussen, og vært i noen nesten kollisjoner. Trafikken her er jo helt vill. Det er biler, busser, sykler og mennesker, og målet er bare å komme fram.

Like hele og vel fremme fant vi fort ut at folk ikke hadde noe imot og blitt tatt bilder av. Og hvite folk var tydeligvis ikke ofte i landsbyen. Vi ble omringet av barn, som fulgte etter oss hele turen. Og alle smilte og sa hei når vi gikk forbi. Festlig. Vi tok en del bilder og ble bedre kjent med de andre elevene. Vi kjørte en helt genial taxi, også kalt liten lastebil med lasteplan. Kjempe gøy.

Etter å ha sett en sverdfisk, ekstremt mange barn, geiter og kuer. Var vi greit slitene av varmen og gåingen. Vi fikk smake på teen her, og den kan tilogmed jeg drikke med glede.

Vi begynte på hjemturen, og folk i de mer fattige strøkene har virkelig ikke sett hvite folk ofte, eller aldri. Da vi ventet på bussen samlet det seg en stor gjeng med mennesker og bare så på oss, og tok bilder med mobilen.

Endelig kom bussen, og vi hadde en lang busstur i vente. Da vi kom på hotellet fikk vi en time fri, så vi kunne dusje og sånn. Har sikkert aldri svetta så mye før i hele mitt liv! Døds slitne skulle gruppene samles en time senere, og lage 10 grupperegler, som vi hadde fått beskjed om av læreren vår. Vi lagde noen regler om å dele kunnskap, respekt og igrunn bare det vanlige greine.

Så var det tid for en fotoutstilling! Ikke mange var i sånn kjempe humør etter vi hadde sliti oss ut tidligere på dagen. Men vi må jo være med på det som skjer. Og det var noe vi så absolutt ikke angret på. Vi tok en sykkeltaxi til stedet utstillingen var. Det som møtte oss der, var masse politifolk og en gjeng fra pressen. Det hadde seg nemlig slik at den kinesiske ambasade hadde kommet for å stenge utstillingen, fordi fotografen av bildene hadde blitt arrestert for bildene. Som var fra Tibet gjennom 6 år. Og kommer de bildene ut, får alle se hvor slemme Kina er mot Tibet og det er ikke noe triks for Kina. Så sånn var det. Wanda ble intervjuet av et nyhetsprogram elle noe og fortalte hva hun mente om saken. Festlige greir.

Etter en dag med opplegg hele tiden er det på tide med en god natts søvn, og gjøre seg klar for neste dag.